Skuespiller. Foreldre: Industriarbeider og journalist Marinius (“Mars”) Nilsen (1900–46) og nåtlerske Linnea Johansson (1905–78). Gift 1971 med operasanger og skuespiller Kari Rasmussen (5.10.1932–), datter av fabrikkeier Gunnar Rasmussen (1904–73) og butikkeier Lena Thyvold (1904–99).

Ole-Jørgen Nilsen var en skuespiller med bredt og allsidig virke i norsk teater. Foruten stort engasjement som skuespiller på scene, film, radio og fjernsyn hadde han også oppgaver som regissør, han var med på å etablere og lede Skuespillerforeningen av 1978 og var en av de tre i Nationaltheatrets såkalte ledertroika 1988–90.

Ole-Jørgen Nilsen vokste opp i arbeiderkår i Halden og ble farløs da han var 10 år. I sin ungdom var han en aktiv turner og fikk plasseringer i en rekke norgesmesterskap. 1954 tok han examen artium og begynte på befalsskolen for infanteriet. Etter plikttjeneste som sersjant realiserte han drømmen om å søke Statens teaterskole og kom inn på første forsøk 1956.

Nilsen debuterte som skuespiller i Hamlet på Nationaltheatret 1959, i rollen som Voltimand, en av kongens hoffmenn. Hans kontraktsmessige engasjement ved norske scener var Nationaltheatret 1959–61, Trøndelag Teater 1961–68, Det Norske Teatret 1968–73, Fjernsynsteatret 1974–77 og Nationaltheatret fra 1977. Dessuten var han ved Den Nationale Scene i Bergen 1981–83.

Nilsens allsidige erfaring fra norsk teater skriver seg ikke bare fra tilknytning til forskjellige teatre, men også fra suksess med et spenn av svært varierte roller. Han var en karakterskuespiller, altså en som kan gi liv til karakterer som gjennomgår en erkjennelsesmessig utvikling i løpet av forestillingen. Høydepunktet i karrieren var trolig rollen som den nervesplintrede maleren Vincent van Gogh i Ernst Bruun Olsens drama Postmannen frå Arles på Det Norske Teatret 1977. Aftenpostens kritiker Odd-Stein Anderssen skrev: “Rollens ustanselige sinnsbevegelse går Ole-Jørgen Nilsen i blodet, det nevrotiske i spillet blir påtrengende, hele mannen er satt på spissen – og likevel så overbevisende virkelig. […] Han trenger helt inn i skinnet på den forhenværende legpredikant, han gløder av budskap […].”

Men Nilsen gjorde lykke med helt andre rolletyper også. På Nationaltheatret spilte han 1989 den kloke jøden Lobkowitz i Georg Taboris Mein Kampf, et stykke om den unge Hitler. Her var hans innsats stillferdig, verdig og avkledd all utvendighet. Nilsen fikk også stor fagnad for rollen som den sykelig sjalu komponisten Salieri i Amadeus av Peter Schaffer, spilt på Nationaltheatret 1980. Ole-Jørgen Nilsens mangfoldige innsats omfatter også farser på privatteater, han gjorde et par hundre oppdrag for Radioteatret, flere opplesninger for NRK Radio, leste inn bøker for Norges Blindeforbund og spilte i en rekke filmer, deriblant hovedrollen i Lasse Henriksens Love is War (1970) og Egil Kolstøs Galskap! (1985).

I de politiserte og urolige 1970-årene i teatrene, og kanskje i særdeleshet på Nationaltheatret, brøt en gruppe skuespillere ut av Norsk Skuespillerforbund, i protest mot politiseringen av teaterarbeidet. De dannet en alternativ fagforening, Skuespillerforeningen av 1978. Den hadde på det meste rundt 100 medlemmer (og gikk inn i Norsk Skuespillerforbund 1997). Ole-Jørgen Nilsen var foreningens leder 1978–88.

Motsetningene fra 1970-årene var åpenbart bilagt da han 1988 fikk over halvparten av stemmene da Nationaltheatrets skuespillere skulle velge representanter til en interimsledelse for teatret. Den såkalte troikaen bestod foruten Nilsen av instruktør Sverre Rødahl og skuespiller Ellen Horn. Den satt i nesten to år, til januar 1990, og under deres ledelse ble gjeld sanert og stemningen ved teateret snudd fra mismot til samarbeid.

Ole-Jørgen Nilsen fikk Per Aabels ærespris 2000, en pris som “gis til en begavet, norsk skuespiller”.

  • O.-S. Anderssen: “Den store tidsnød”, kritikk i Aftenp.10.11.1977
  • TFL,1991
  • SNL,bd. 11, 1998
  • A. Skagen: “Norsk Skuespillerforbund gjennom 100 år”, i B. Ramstad (red.): Klar tale. Norsk Skuespillerforbund 100 år,1998, s. 12
  • N. J. Ringdal: Nationaltheatrets historie 1899–1999,2000
  • diverse arkivmateriale i Nationaltheatret, Det Norske Teatret, Den Nationale Scene, NRK Fjernsynsarkivet og NRK Radioarkivet
  • samtale med Ole-Jørgen Nilsen 11.9.2002