Ole Myrvolls liv spente fra et rolig og interessert forskerliv til hektisk og utadvendt politiske virke. 1942–63 var han forsker og foreleser, professor i sosialøkonomi fra 1957. Etter 1963 var han politiker; lønns- og prisminister, finansminister, ordfører i Bergen og stortingsrepresentant.
Myrvoll vokste opp i Kragerø, der han tok examen artium på latinlinjen 1930. Etter eksamen fra Oslo Handelsgymnasium og cand.oecon. 1935 fra Universitetet i Oslo ble han M.A. ved University of Virginia, USA 1937. Da han kom hjem, ble han bedt av professor Ragnar Frisch om å forelese i sosialøkonomi ved Universitetet i Oslo. Han kom inn i kretsen rundt Frisch i dennes mest kreative periode.
På initiativ fra rektor Ingvar Wedervang ved Norges Handelshøyskole (NHH) begynte Myrvoll 1942 som stipendiat i samfunnsøkonomi i Bergen. Han brakte med seg det nye i sosialøkonomien, bl.a. økonometrien, Keynes og Frisch, uten å stenge for Schumpeter, Veblen og institusjonell økonomikk. Han gjorde teoretisk samfunnsøkonomi til det bærende faget. Med sine pedagogiske evner og sitt vinnende vesen preget han NHH i en årrekke. Som prorektor viste han mot og standhaftighet da krefter i Oslo ønsket å slå NHH sammen med Universitetet i Bergen.
1957 ble Myrvoll den første forsker ved Handelshøyskolen som ble dr.oecon. Doktoravhandlingen var et dyktig gjennomført analytisk arbeid innenfor teoretisk sosialøkonomi. Han gjorde seg også bemerket ved arbeider i pristeori og kapitalteori, og han behandlet empirisk problemet aktivitetsnivå og -politikk innenfor betalingsbalansens ramme i Norge i 1930-årene. I årene som fulgte, gav han ut flere forelesningskompendier, holdt mange foredrag, skrev artikler og var kronikør i NRKs faste ukepost Økonomisk oversikt.
Overgangen fra økonomisk teori, der den formelle og elegante analyse og de rigorøse resonnementer er viktigst, til politisk samfunnsstyring, hvor kun resultatene teller, ble brå for Ole Myrvoll. Han tilpasset seg uanstrengt og trivdes i sin nye rolle. Både som politiker og som forsker var Myrvoll kyndig, sindig, rettskaffen og ærekjær. Med sin sosiale og vennesæle legning ble han likt av alle. Men han egnet seg ikke som ildnende fører for en politisk ideologi, et populært prosjekt eller en kjepphest. Han spilte ingen fremtredende rolle da han 1947–55 var bystyre- og formannskapsmedlem for Venstre i Bergen.
1963 begynte Myrvolls nye rolle da han ble lønns- og prisminister i Lyng-regjeringen og finansminister 1965–71. Han opparbeidet seg ry som rikspolitiker, i mindre grad som partipolitiker. Etter Venstres sprengning 1972 fulgte han med i Det Nye (senere Det Liberale) Folkepartiet. Myrvoll var 1973–77 den eneste valgte stortingsrepresentanten dette partiet har hatt.
Myrvoll var finansminister i Per Bortens firepartiregjering. Merverdiavgiften (momsen) ble innført i hans tid, angivelig for å senke den direkte beskatningen. Det skjedde ikke. Skattebyrden bare vokste. Myrvoll inntok et klart standpunkt for norsk medlemskap i EF. Nettopp denne saken førte til Borten-regjeringens avgang 1971.
De fem årene Myrvoll var finansminister, var en god periode for norsk økonomi, med fremgang på de fleste vitale områder og uten arbeidsløshet eller inflasjon. Boligbygging, universitets- og høyskoleutbygging m.m. skjøt fart, oljeæraen ble godt tilrettelagt og tilslutningen til EF ble planlagt. Myrvoll selv hevdet i et intervju 1977 at hans erfaring fra regjeringsårene var at samarbeidet mellom de fire partiene hadde gått godt, især med Høyre. Statsministerens personlige egenskaper spilte større rolle enn hvilket parti han tilhørte, mente han.
Barrikaden var et fjernt ståsted for Myrvoll. Den fengende parole var ikke hans stil. Han foretrakk det runde bord og den kloke, argumenterende meningsutveksling, som kunne forene meninger og mennesker. Å vinne seier for sitt syn betydde mindre enn å finne frem til det gode resultat.
Myrvoll var ingen retor. Han kunne dessuten virke omstendelig og sen i avtrekket. Noen flittig forfatter av avhandlinger og fagartikler var han heller ikke. Hans vitenskapelige produksjon er begrenset. Som foreleser og samtalepart med studenter og som hjelpsom mentor ble han høyt verdsatt. Hans avvæpnende og noble vesen gjorde ham elsket. Han viste hjertevarme overfor alle og var begavet med intellektuell og sosial forstand. Hans toleranse ble knyttet til nyfikenhet for andres argumenter og judisium. Han var fri for personlig penge- eller maktbegjær. Overmot lå ham enda fjernere. Myrvoll ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden 1982.
Ole Myrvolls liv fikk en trist slutt. Slendrian under en rutinebehandling på sykehus i Bergen førte til et smertefullt og langvarig sykeleie før han døde.