Faktaboks

Ole Jacob Bangstad
Født
9. april 1917, Harstad, Troms
Død
2. juni 2010, Bærum
Virke
Offiser og idrettsleder
Familie
Foreldre: Disponent Alfred Bangstad (1874–1944) og Kristine Jacobsen (1883–1952). Gift 1947 med Inger Marie Haaversen (23.4.1926–), datter av stadsfysikus Guttorm Andreas Haaversen (1896–1965) og Gerda Thorgrimsen (1902–?).

Ole Jacob Bangstad var offiser under og etter krigen, men er ikke minst kjent som leder for norsk idrett fra 1973 til 1984.

Han tok examen artium 1935, tok deretter Krigsskolen og ble løytnant i infanteriet 1939. Under felttoget i 1940 var han kompanisjef, først i Trøndelag og senere i Nord-Norge. Han var sjef for det første norske fallskjermkompani i Storbritannia 1943–45. 1945 ledet han en fallskjermgruppe som drev sabotasje mot tyske troppetransporter på Nordlandsbanen. Han ble kaptein 1946, major 1950, oberstløytnant og sjef for Krigsskolen 1953–57, oberst og generalinspektør for Heimevernet 1958–66, generalmajor 1964. Han var sjef for Distriktskommando Sørlandet 1966–71 og generalinspektør for Hæren 1971–79.

Innenfor idretten hadde Bangstad flere verv. Han var formann i Norsk utvalg for skiskyting 1960–72, visepresident i det internasjonale forbundet for moderne femkamp og skiskyting 1960–72, visepresident i det internasjonale forbundet for moderne femkamp og skiskyting 1972–76, og formann i Norges Idrettsforbund 1973–84.

Ole Jacob Bangstad var leder for norsk idrett i en periode som var preget av stor vekst og av liten politisk uenighet mellom den frivillige idrettsbevegelsen og offentlige myndigheter. Både medlemsmassen i NIF og inntektene fra fotballtippingen økte sterkt i Bangstads formannstid. Dette var en utvikling som har fått betegnelsen “idrettsrevolusjonen”. Den startet i siste halvdel av 1960-årene og pågikk til midten av 1980-årene. Medlemsveksten kan i stor grad tilskrives at nye grupper som barn, ungdom og kvinner ble aktivisert innenfor den frivillige idrettsbevegelsen, og inntektene økte både fordi idrettens del av tippemiddelpotten ble større, og fordi tippeomsetningen ble mangedoblet i løpet av 1970-tallet.

Selv om forholdet til offentlige myndigheter var forholdsvis uproblematisk, måtte Bangstad håndtere en del saker som skapte konflikter internt i idrettsbevegelsen. Hans lederstil var preget av toleranse, tålmodighet og av evne til å lytte til andre. Den såkalte “Idrettsaksjonen” utfordret NIF fra politisk radikalt hold i begynnelsen av 1970-årene. Et av kravene var økt satsing på kvinneidrett, og kvinnelig deltakelse i Holmenkollstafetten ble en viktig kampsak. Bangstad hadde ingen problemer med å imøtekomme et slikt krav, og med Bangstads støtte fikk kvinner adgang til Holmenkollstafetten for første gang.

Han søkte å unngå politisk strid som kunne komme til å splitte idrettsbevegelsen. Bangstad mente likevel at idretten selv måtte ta stilling til politiske og moralske dilemmaer den stod ovenfor og ikke overlate beslutningene til politikerne. Ut fra en argumentasjon om at idretten ikke hadde muligheter til å vurdere idrettslige motstandere politisk, hadde Norge i 1974 fortsatt idrettslig samkvem med Sør-Afrika. Under Bangstads ledelse brøt NIF med denne linjen, og fra 1974 opphørte slikt samkvem.

Den neste store konflikten i Bangstads formannstid var norsk deltagelse i Moskva-OL i 1980 etter Sovjets invasjon i Afghanistan 1979. Bangstad insisterte på at idretten selv måtte ta standpunkt og nektet å overlate avgjørelsen til regjeringen. Bangstad mente selv at norsk deltakelse ville være umoralsk og fikk flertallet på idrettstinget 1980 til å følge sitt syn.

Bangstad gikk av som formann i NIF 1984.

Kilder og litteratur

  • HEH 1984
  • S. Tønnesson: Norsk idretts historie,bd. 2, 1986