Faktaboks

Ole Hannibal Sommerfelt
Oppr. Sommerfeldt
Født
3. mars 1753, Sukkestad i Toten (nå Østre Toten), Oppland
Død
6. april 1821, Biri (nå Gjøvik), Oppland, begr. i Vardal
Virke
Embetsmann og topografisk forfatter
Familie
Foreldre: Sorenskriver, kanselliråd David Sommerfeldt (1717–73) og Benedicte (“Bente”) Christine Hoff (1723–74). Gift 1) 25.7.1780 i Gausdal med Thrine Karine Bøe (1756 (døpt 5.2.)–13.11.1792), datter av landhandler Ole Iversen Bøe (f. 1725) og Gunhild Pedersdatter Vøjen (f. 1735); 2) 2.7.1801 i Kvernes med Anne Catharina Lemvig Aussig f. Bull (5.5.1759–24.2.1848; enke etter sogneprest Joachim Frederik Aussig, 1744–96), datter av prost Jens Lemvig Bull (1727–99) og Anna Johanne Grøn (1731–96). Endret skrivemåte av navnet til Sommerfelt i slutten av 1790-årene. Bror av Christian Sommerfelt (1746–1811); farbror til Søren Christian Sommerfelt (1794–1838); farfar til Hakon Adelsteen Sommerfeldt (1811–88); farfars farfar til Wilhelm Preus Sommerfeldt (1881–1957) og Alf Sommerfelt (1892–1965); farfars farfars far til Øistein Sommerfeldt (1919–94).

Ole Hannibal Sommerfelt var etter tur amtmann i Finmarkens, Romsdals og Christians amter og satte spor etter seg som pådriver alle steder, men særlig i Finnmark. Han tilhørte kretsen av økonomisk liberalistiske embetsmenn som gjorde seg gjeldende mot slutten av 1700-tallet og var særlig opptatt av fysiokratismen og dens vektlegging av naturressursene som grunnlag for næringsutvikling.

Sommerfelt vokste opp på Toten, der farfaren, faren og senere broren Friederich Andreas innehadde embetet som sorenskriver; Ole Hannibal etterfulgte selv en annen bror, Christian, som amtmann i Christians amt (nå Oppland fylke). Han ble immatrikulert ved Københavns universitet 1771 og tok juridisk eksamen 1773. Straks etter eksamen ble han fullmektig hos faren og etter farens død en kort tid konstituert sorenskriver. Deretter var han i et par år settedommer og “commissarius” før han 1776–83 var sorenskriverfullmektig og i perioder konstituert sorenskriver i Søndre Gudbrandsdalen.

I slutten av 1783 ble Sommerfelt utnevnt til fogd i Finnmark, som på denne tiden utgjorde ett fogderi og ett sorenskriveri. Han tiltrådte stillingen våren 1784, med sete på gården Kongshofmark i Alta. I tillegg var han 1785–86 sorenskriver i Finnmark og 1785–87 konstituert amtmann, mens den egentlige amtmannen, Christen Heiberg, oppholdt seg i København som medlem av den store kommisjonen som utredet handel og øvrige økonomiske forhold i Finnmark.

I disse årene innehadde således Sommerfelt alle statens toppstillinger i Finnmark og forvaltet en tid samtidig både påtalemyndighet og dømmende makt. 1787 ble han amtmann i Finnmark, om lag samtidig med at amtet ble utvidet ved at Senja og Tromsø fogderi (tilsvarende det nåværende Troms fylke) ble lagt til Finmarkens amt. Som amtmann hadde han Altagård i Alta som residens.

1800 ble Sommerfelt amtmann i Romsdal, først med sete i Molde, siden på sin egen gård utenfor byen, Nøisomhed. Da broren Christian døde 1811, overtok han dennes embete som amtmann i Christians amt, snart med egen gård også her (Dal i Vardal). Han representerte amtet på det overordentlige Stortinget høsten 1814, hvor han ble visepresident i Lagtinget. Han var også med i delegasjonen som tok avskjed med den abdiserte kong Christian Fredrik på Bygdøy kongsgård. Han gikk av med pensjon 1821, et par måneder før han døde.

Sommerfelt var et barn av opplysningstiden, med særlig interesse for praktiske tiltak for å fremme økonomisk utvikling, en interesse han delte med både faren og broren. Hans spesielle interessefelt var landbruk. I de ulike stillinger han hadde, drev han omfattende og tidsmessig jordbruk og hagedyrking. Mens han var amtmann i Romsdal, i en økonomisk svært vanskelig tid, var han preses i Det Romsdalske practiske Landhusholdningsselskab. I motsetning til de geistlige embetsmenn i amtet hadde Sommerfelt ingen innvendinger mot at Hans Nielsen Hauge var på besøk her flere ganger; Hauge var ikke bare legpredikant, men også praktisk opplysningsmann og økonomisk entreprenør. Frihandel og byutvikling var også blant Sommerfelts fanesaker. Blant annet ivret han sterkt for bystatus for Lillehammer, som ble kjøpstad først etter hans død (1827).

Det er trolig som amtmann i Finnmark Sommerfelt er mest kjent for i ettertiden. Han kom til Finnmark i en brytningstid. Amtet hadde siden 1680 stort sett vært underlagt strenge handelsmonopoler, først under kjøpmenn i Bergen, senere under København ved dels private og dels statlige kompanier. Tidlig ble det nordfra reist skarp kritikk mot systemet, også fra embetsmannshold. Det ble hevdet at det var blitt misbrukt av monopolinnehaverne og hadde “ruinert” økonomien nordpå og underminert befolkningens tiltakslyst. Sjøvertshandelen med russerne, pomorhandelen, hadde utviklet seg som en alternativ handel, til tross for at den var ulovlig.

Under de liberale vinder etter statsminister Ove Høegh-Guldbergs fall 1784 fikk kravene om frihandel gjennombrudd. Samme år Sommerfelt ble amtmann i Finnmark, ble frihandel og kjøpstadetablering vedtatt for det utvidede Finmarkens amt, med virkning fra 1789. Det ble Sommerfelts oppgave å iverksette nyordningen. De første byene nord for Trondheim – Vardø og Hammerfest – fikk kjøpstadstatus 1789. På grunn av lokal strid om lokaliseringen kom den tredje planlagte byen i amtet – Tromsø – ikke før 1794, men Sommerfelt hadde allerede 1788 selv sørget for den første byplanskissen for Tromsø.

Samtidig var han ivrig opptatt av å fremme jordbruket i amtet. Han støttet varmt det store nyryddingsprosjektet i Bardu og Målselv fra 1788 som fogd Jens Holmboe hadde tatt initiativ til; han besøkte også selv nyrydderne. Landbruk og husflid ble oppmuntret med premier finansiert over offentlige kasser. Iverksettelsen av “den velgjørende frie Handel” kostet også mye arbeid, blant annet legaliseringen av pomorhandelen, som ble ytterligere liberalisert 1796. Da landsdelen manglet et bankvesen, sørget Sommerfelt for at en av de lokale kjøpmenn i Alta fikk overført betydelige offentlige midler til utlån. Som et ledd i reformene ble postvesenet effektivisert, især ved den såkalte “fjellposten” vinterstid fra Finnmark over “lappmarkene” til Torneå og herfra landeveien til de skandinaviske hovedsteder, iverksatt fra 1799, med Sommerfelt som postmester. Han arbeidet også for et organisert losvesen. I tillegg til alle de offentlige oppgavene bidrog han personlig lokalt i Alta med en rekke praktiske tiltak, som tjæreproduksjon, fremstilling av murstein, kalkbrenning, saging av bord og planker, bryting av kleberstein, jordbruk og hagedyrking, veiarbeid m.m.

I likhet med flere av sine forgjengere i embetet forfattet Sommerfelt en topografisk beskrivelse om Finnmark, Kort Beskrivelse over Finmarken. Forbildene og også noe av stoffet er nok gjenkjennelig fra tidligere beskrivelser, men samtidig er det klart at fremstillingen er basert både på det rikholdige amtsarkivet, den siste forskningen og egne observasjoner. Beskrivelsen er preget av historisk innsikt, interesse for de rike naturressursene og en optimistisk fremtidstro på vegne av amtet. Den sammensatte befolkningen – nordmenn, samer og kvener – omtales som en styrke for amtet ved at de tre folkegruppene gir ulike og like viktige bidrag til næringsutviklingen og kulturen. Mens en av hans forgjengere, Rasmus Kjeldsøn, kom i åpen konflikt med kvenene, roste Sommerfelt dem for flid og dyktighet, især innen jordbruk, husflid og håndverk.

Som flere tidligere amtmenn – og i motsetning til flere av biskopene – hadde Sommerfelt respekt for samekulturen og viste stor forståelse for dens særdrag. Et enestående dokument er den lille publikasjonen Et Par Ord, basert på en tale han holdt til fjellsamen Peder Jansen, som hadde solgt seks reinsdyr og gitt 30 vederlagsfritt til kongen i forbindelse med et forsøk på å etablere reindrift på Island. I talen, holdt på vintertinget i Alta 1789, skildres Jansen som en ypperlig representant for samene og et eksempel til etterfølgelse for befolkningen allment. For gaven gav kongen Jansen et sølvbeger, som ble overrakt av Sommerfelt.

I Sommerfelts tid i Finnmark gikk det store grenseoppgjøret på Nordkalotten inn i siste fase. Grensen mot Sverige var blitt traktatfestet 1751, nå stod grensen mot Russland for tur. Under det forberedende arbeidet ble Sommerfelt bedt om å utrede grenseforholdene i Sør-Varanger, som ble betraktet som dels russisk, dels norsk territorium. Hans holdning til dette ressursrike området var at nordmenn snarest mulig burde kolonisere deler av det, både for å holde den russiske og østsamiske bruken i sjakk og for å stå bedre rustet under de fremtidige grenseforhandlingene. Det viktigste for ham var at området fra Pasvik og vestover ble norsk. De gamle norske krav på hele Kolahalvøya mente han nå var urealistiske og burde frafalles, til tross for at det kunne argumenteres historisk for dem. Sommerfeldts “promemoria” var et av aktstykkene det ble vist til under grenseforhandlingene, som munnet ut i grensetraktaten med Russland 1826.

Ole Hannibal Sommerfelt fikk rangtittelen kammerråd 1784. Han ble utnevnt til ridder av Dannebrogordenen 1813, av den svenske Vasaorden 1815 og av den svenske Nordstjärneorden 1818.

Verker

  • Amtmand Sommerfeldts promemoria, 1. november 1789, vedlegg XXIV i Johnsen 1923 (se nedenfor, avsnittet Kilder)
  • Et Par Ord, i Samleren (København), bd. 3, 1790, s. 257–262
  • Brev fra en Nordmand, i Minerva 1793, s. 322–334
  • Kort Beskrivelse over Finmarken, i Topographisk Journal, hf. 24, 1799, s. 101–179

Kilder og litteratur

  • NFL, bd. 5, 1901
  • O. A. Johnsen: Finmarkens politiske historie, 1923
  • N. A. Ytreberg: Tromsø bys historie, bd. 1, Tromsø 1946
  • E. Eggen: Bardu bygdebok, bd. 1, Bardu 1950
  • S. Røse (red.): Toten bygdebok, bd. 2, 1952
  • Aa. Barfoed: Slekten Sommerfeldt–Sommerfelt, 1954
  • N. A. Ytreberg: biografi i NBL1, bd. 14, 1962
  • A. Kiil: Målselv bygdebok, bd. 1, Moen 1976
  • E. Niemi: Vadsøs historie, bd. 1, 1983
  • A. Andresen: Sii'daen som forsvant. Østsamene i Pasvik etter den norsk-russiske grensetrekningen i 1826, Kirkenes 1989
  • Ø. Bottolfsen: Finnmark fylkeskommunes historie 1840–1990, Vadsø 1990
  • A. Døssland: Fylkeshistorie for Møre og Romsdal, bd. 1: 1671–1835. Med lengt mot havet, 1990
  • J. P. Nielsen: Altas historie, bd. 1: De glemte århundrene 1520–1826, Alta 1990
  • A. Andresen: Handelsfolk og fiskerbønder 1794–1900, bd. 2 i Tromsø gjennom 10 000 år, Tromsø 1994
  • A.-K. Sandmo, R. Bertelsen og R. Høgsæt: Tromsø gjennom 10000 år, bd. 1: Fra boplass til by – opp til 1774, Tromsø 1994
  • Håløygminne nr 4/2002