Ole Andreas Lindeman var den første av musikerne i Lindeman-slekten. Han var organist i Trondheim i mer enn 50 år og utgav den første norske koralboken.
Allerede mens Lindeman var elev ved latinskolen i Trondheim, utmerket han seg som en habil musikalsk utøver, og sammen med noen av byens ledende menn var han 1786, bare 17 år gammel, blant underskriverne ved opprettelsen av Det Trondhjemske Musicalske Selskab, som var forbundet med Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. Koblingen mellom vitenskap og musikk vitner om innflytelse fra rasjonalismen.
Lindeman var tiltenkt en karriere som embetsmann, og 1789 reiste han til København for å studere jus. Under studietiden i Danmark kom han i kontakt med Israel Gottlieb Wernicke, som hadde studert med Bach-eleven J. P. Kirnberger i Berlin. Innflytelsen fra Wernicke gjorde at Lindeman valgte å bli musiker og ikke jurist. 1802 returnerte han til Trondheim og stillingen som organist i Vår Frue kirke. Én grunn til yrkesvalget var at han giftet seg det året og hadde behov for fast stilling; en annen var, ifølge familietradisjonen, at biskop Johan Christian Schønheyder hadde kommet med visse løfter overfor Lindeman. Schønheyder var den siste av rasjonalismens biskoper i Trondheim og var svært musikkinteressert. Imidlertid døde han 1803, og hva løftene gikk ut på, vites ikke.
Lindeman forble i organiststillingen til sin død 1857. Han levde et ganske ordinært liv som musiker i en by med begrensede ressurser. Fem av hans 10 barn ble musikere – Fredrik Christian , Jacob Andreas (1805–46), Ludvig Mathias, Juliane (1816–79) og Just (1822–94), og faren var deres lærer. Dessuten underviste han andre, blant dem organisten i domkirken, Johan Christian Tellefsen, og dennes sønn Thomas Tellefsen, som bosatte seg i Paris og ble en kjent pianist og komponist.
Lindeman skrev selv noen kortere klaverstykker, som ble trykt i København 1798. Den viktigste innsatsen gjorde han imidlertid som koralbokutgiver og musikkteoretiker. Hans Choral-Bog utkom 1838. Den ble autorisert til bruk ved gudstjenester i rikets kirker og erstattet en rekke eldre, danske koralbøker. Lindeman reviderte koralene slik at en enhetlig utøvelse kunne bli mulig. Siktemålet var å benytte det beste i den lutherske tradisjonen, og han la J. S. Bachs koralharmoniseringer til grunn. Men notebildet ble forenklet, slik at de fleste skulle kunne lese det og benytte boken.
Koralboken var et pedagogisk prosjekt og hadde bakgrunn i Lindemans mangeårige arbeid med å samle, oversette og tilrettelegge teoretiske skrifter av kjente europeiske musikere. Enkelte skrifter som han fant særlig verdifulle, oversatte han i sin helhet; andre innarbeidet han i emnehefter. Han skrev alt ut for hånd. I Nasjonalbiblioteket i Oslo finnes vel 60 titler; noen av dem, som f.eks. Carl Philipp Emanuel Bachs “Versuch über die wahre Art das Clavier zu spielen”, finnes i flere eksemplarer. Flere av skriftene stammer fra medlemmer av den såkalte Berlin-skolen (Kirnberger, F. W. Marpurg og D. G. Türk), og det finnes også skrifter av J. J. Fux, J. G. Albrechtsberger, Leopold Mozart og J. G. Sulzer.
Ole Andreas Lindeman var den første norske musikeren som kom i kontakt med den tidlige Bach-tradisjonen og formidlet kunnskap om den til andre i vårt land. I Nasjonalbiblioteket finnes det notesamlinger som han skrev ut for hånd, bl.a. preludier og fuger fra J. S. Bachs Das wohltemperierte Klavier, foruten invensjonene og enkelte orgelstykker. Lindeman la også grunnlaget for det musikalske virket til sine etterkommere. De utgjør en musikerslekt som kan sammenlignes med tilsvarende europiske, som Bach-slekten i Tyskland og Couperin-slekten i Frankrike.