Rosemaler. Foreldre: Rosemaler Olav Guttormsson Langerud (1782–1844) og Gunhild Olsdotter Haugane (1785–1860). Ugift.

Olav Olavsson Langerud var den mest begavede av flere rosemalere i samme slekt fra Telemark.

Faren Olav Guttormsson Langerud var opprinnelig fra Åmotsdal, men slo seg ned i Morgedal da han giftet seg. Han hadde godt håndlag og god fargesans. Det er lite igjen etter ham ut over en del kister og skap og en stue på svigerforeldrenes gård, Haugane. Også etter farbroren Kjetil Guttormsson Nordgarden (Kaasa) er det bevart en del skap og kister, samt ølboller med egne rim og vers. Olavs yngre bror, Guttorm Olavsson Langerud (Fossjord) (f. 1826), var spillemann i tillegg til at han var rosemaler. Han malte med grove penselstrøk og i varierende farger, men var ikke like original som Olav. Han emigrerte til USA 1887.

Olav Olavsson vokste opp i trange kår på plassen Langerud under Donstad i Morgedal. Han var en intelligent og arbeidsom gutt, og da han ble konfirmert i Kviteseid kirke, utmerket han seg og stod frem som nummer én i sitt kull. Han var også kjent som en helt spesielt dyktig skiløper. Han var stor og sterk og “den sprekeste karen i Morgedal” og av samme kaliber som sambygdingen, den 7 år yngre, senere legendariske Sondre Norheim. Begge kunne hoppe over høye skigarder med støtt nedslag, og ingen kjørte raskere nedover bratte fjellskrenter.

Olav gikk trolig i malerlære hos faren og ble tidlig kjent med håndverket. Han kom imidlertid til å utvikle en helt annen stil enn faren, noe som var naturlig fordi han hadde flere påvirkningskilder. Karakteristisk for hans malemåte i yngre år er kompliserte mønstre av lange, tynnvokste C- og S-ranker, kombinert med blomster i ulike varianter. Her er han influert av Nikuls Buine (1789–1852) fra Fyresdal. Det er uvisst om han kjente Buine, men malingen hans må han ha sett. At han kjente Bjørn Bjaalid (1791–1859) er sikkert, og at han var påvirket av Bjaalids malemåte er synlig.

Fra å ha arbeidet med naturalistiske blomsterformer begynte Langerud gradvis å flette rankene inn i hverandre, en malemåte kalt smøyging, som særlig kom på mote i Telemark fra 1830-årene. Bjaalid var svært produktiv og utrolig oppfinnsom når det gjaldt å utnytte sitt repertoar av blomster og blader til sinnrike mønstre og dekorative felter. Dette drog Langerud nytte av. Hans malemåte ble også dristigere og mer variert. Det fortelles at Olav Langerud som støtte for sin maling presset ville blomster, som han senere kopierte og benyttet nærmest som forelegg.

Gradvis endret Langeruds stil seg til en mer robust rankesving, sannsynligvis også influert av Thomas Luraas. Blomstene ble mer og mer stiliserte og naturalistiske og fargene dristigere. Dette kommer særlig til syne på fronten av de mange kister han dekorerte i 1840-årene. Som så mange andre dekorative malere la han særlig flid i kistenes front, mens lokket var mindre bearbeidet.

Langerud dekorerte også hele rom, det mest kjente av disse er dagligstuen på gården Haugane, som moren kom fra. Denne malte han 1838; på døren har han malt en hest, ellers er motivene roser på lange, smøygde stengler og spisse bladformer.

Olav Langerud ble etter hvert preget av psykiske lidelser, og 1857 døde han som fattiglem.

  • Dagligstue på Haugene, Morgedal, 1838
  • kiste på Vindlaus, Eidsborg, 1839
  • kiste for Gro Bekkhus, 1840?
  • kiste for Hallvor Haugane, 1841
  • kiste på Nordstoga, Vinje, 1842
  • H. O. Waaraas: biografier i NKL,bd. 2 (Langerud), 1983 og bd. 3 (Nordgarden), 1986
  • Ø. Vesaas: Rosemaaling i Telemark,bd. 1–3, 1954–57, faksimileutg. Espa 1986
  • SNL,bd. 7, 1997
  • N. Ellingsgard: Norsk rosemåling. Dekorativ måling i folkekunsten,1999