Bonde, lensmann og eidsvollsmann. Foreldre: Bonde Knut Olsson Tveiten (1720–93) og Sigrid Bjørnsdatter Harstad (1726–1805). Gift 1) 1.5.1783 i Valle med Gyro Gunnulvsdatter Kvestad (1764 (døpt 1.5.)–30.4.1822), datter av bonde Gunnulv Knutsson Kvæstad (1737–1804) og Jorunn Bjørnsdatter Viki (1741–1800); 2) 17.6.1824 i Valle med Margit Olsdatter Harstad (1.5.1803–3.11.1864), kusine av kone nr. 1 og datter av Olav Knutsson Harstad (1757–1835) og Anlaug Knutsdatter Åmli (f. 1769).

Olav Tveiten – eller Tveiti, som det heter i Valle – møtte som bonderepresentant fra Råbyggelaget på Riksforsamlingen 1814, der han tilhørte selvstendighetspartiet. I Setesdal går det mange historier om ham, særlig om hans styrke og temperament.

Olav vokste opp på Nordigard Tveiten i Valle. Han var en kjekk kar, sterk og godt likt, men også kjent som en som likte seg i godt drikkelag. 1776 gjorde presten ham til omgangsskolelærer, og han fortsatte som det til 1785. 1783 giftet han seg med sønnedatter til lensmannen, og han var selv lensmann fra 1786 til kort før sin død 1837.

Olav Tveiti overtok bruket fra sine foreldre 1788. Han drev også som driftekar og handelsmann. Når han som lensmann hadde pantet for skatten, lå han med drifter med kuer og sauer på heia om sommeren, for så å selge om høsten. Dessuten solgte han kjøtt og smør i byen. Som lensmann er han beskrevet som rettsindig, uavhengig, med godt hjerte og følelse for andres nød. På lensmannsgården var det stor gjestfrihet, også overfor de årvisse fantefølgene.

Drikkelagene ble hans tragedie. Under et barselgilde på Brokke 1797 kom han i slagsmål med Torjus Rysstad. Torjus ble drept, og Olav ble først dømt, men senere frikjent i Høyesterett fordi man mente han hadde handlet i nødverge. Olav beholdt lensmannsombudet, men ble aldri den samme etter tragedien.

En av historiene om Olav Tveiti forteller at en gang sorenskriveren kritiserte maten på Nordigard, skal Olav ha spurt skriveren hvor mye et “nevehogg” kostet. Skriveren svarte “ti daler”. Olav la pengene på bordet og gav skriveren en under øret. Bedre gikk det ikke da fogden beskyldte folket på Nordigard for å ha stjålet ti daler fra ham. Olav fant seddelen, som fogden hadde forlagt blant noen dokumenter. Full av harme gav Olav fogden seddelen og vinglet ham. En tredje historie forteller om en dikter fra Åseral som kvad viser på tinget. Tingfolket ble så begeistret at skriveren gav ham en daler, fogden to, lensmannen i Bygland fem – og lensmannen i Valle, Olav Tveiti, gav tjue.

Slike historier er kjent fra mange vandresagn, så en skal kanskje ikke feste for stor lit til dem. Men det er sikkert at da sorenskriveren en gang hadde avsagt dom i en odelssak, uttalte Olav seg så nedsettende om dommen at sorenskriveren fant det injurierende og bad om at lensmannen ble suspendert og satt under tiltale. Det endte med et forlik, og jevnt over ser det ut til at Olav kom godt ut av det med prest, fogd og skriver.

Ved valgene til Riksforsamlingen på Eidsvoll våren 1814 var Olav tredje utsending fra Råbyggelaget, som ble regnet som eget amt, til tross for at det hørte sammen med Nedenes. I tillegg til Olav var bonden Even Lande fra Bygland og sorenskriver Thomas Bryn utsendinger fra Råbyggelaget.

På Eidsvoll spilte Tveiti en underordnet rolle, selv om han var blant de første som skrev under på et forsvar for odelsretten. I likhet med mange bønder var han en trofast støttespiller for Falsen og Christian Frederik, noe som falt “svenskepartiet” tungt for brystet. De hevdet at “danskepartiet” trakterte bøndene for å vinne deres støtte. Trakteringen skal ha ført til at Olav Tveiti ofte var “drukken og larmende”. Han sovnet under behandlingen av rang og ordener og måtte vekkes foran avstemningen. Han skal høylytt ha spurt hva Falsen hadde stemt, før han selv stemte det samme.

Tveiti var medlem av deputasjonen som gav Christian Frederik beskjed om kongevalget. Hans likefremme opptreden og tale sjarmerte kongen så pass at han gav Olav en gullring og et gullur og lovte ham føderåd for hans barn om de noen gang skulle trenge det, noe som ifølge Johannes Skar ble innfridd av Stortinget fordi det var lovt av kongen. Olav fikk i alt 12 barn, 7 med Gyro og fem med Margit.

Da Olav kom hjem fra Eidsvoll, overlot han politikken til andre. Sønnen ble viselensmann og overtok ombudet våren 1837. På kirkegården i Valle står en grovhugd bautastein av granitt med Olav Tveitis navn og minneordet “Bonden skal ha sin odel”. De gamle gårdsbygningene på Nordigard Tveiten er bevart, og Tveitetunet er nå en del av Setesdalsmuseet.

  • O. A. Aalholm: “Ole Knudsen Tvedten 1758–1837”, i Aust-Agder-Arv. Årbok 1963 og 1964, Arendal 1972
  • J. Jansen: biografi i NBL1, bd. 17, 1975
  • A. Ryningen: Valle kommune, bd. 1: Gards- og ættesoge Hylestad, Valle 1985, s. 342–343
  • d.s.: Valle kommune, bd. 3: Gards- og ættesoge, Valle 1987, s. 272–274
  • L. Jansen og A. Ryningen: Valle kommune, bd. 7: Kultursoge, Valle 1994, s. 398–401
  • O. Bø: Setesdal – frå utkantbygder til kraftsentrum, 1991, s. 50–52