Konge av Ynglingeætten; hadde også tilnavnet “digerbein”. Angivelige foreldre: Den østnorske sagnkongen Gudrød Veidekonge og kongsdatteren Alvhild. Halvbror av kong Halvdan Svarte.

Olav Geirstadalv må karakteriseres som en sagnskikkelse, og det er vanskelig å plassere ham i en historisk sammenheng på betryggende måte. Hos Snorre er han ynglingekonge i Vestfold og bror av Halvdan Svarte. Det er likevel ikke grunnlag for å mene at Snorres fremstilling her er mer “historisk” enn andre deler av tradisjonen. I forlengelse av Snorre har forskere i nyere tid antatt at Olavs ellers ukjente setegård, Geirstad, er identisk med Gjekstad i Sandar (Sandefjord), nabogården til Gokstad, og at Gokstadskipet var Olavs grav. Dette er ren gjetning.

Olav Geirstadalv er utførligst omtalt i en gruppe tekster som synes å være forfattet noe før Snorre. Bildet som tegnes, henger nært sammen med det ene tilnavnet til Olav, nemlig Geirstad-alv. Denne Olav skulle – en gang i en ubestemmelig fortid – ha vært en klok og rettferdig konge, som overtroiske undersåtter gjorde til gjenstand for guddommelig dyrkelse etter at han var død, som “alven” i haugen. Hans død skyldtes ellers, etter det som uttrykkelig sies, en pest som herjet landet hvor han var konge, så voldsomt at over halvparten av befolkningen døde.

Denne for lengst avdøde kongen viste seg senere, ifølge de samme kildene, for en viss Rane, som en skikkelse i et drømmesyn. Drømmeskikkelsen oppfordret Rane til å gjøre innbrudd i gravhaugen og ta den døde kongens sverd, ring og belte. Deretter skulle han dra til Åsta Gudbrandsdatter, som akkurat da gjennomgikk en ytterst vanskelig fødsel – Olav Haraldsson var barnet som skulle fødes. Beltet fra gravhaugen hadde magisk kraft og ville hjelpe under forløsningen. Rane utførte oppdraget. Han gav i tillegg den nyfødte sverdet og ringen i gave, og ble hans fosterfar. Barnet fikk navnet Olav. Denne fortellingen er overlevert som innskudd i ulike manuskripter til Olav den helliges saga. Snorre utelot den i sin Olavssaga.

Men Olav Geirstadalv hadde også tilnavnet “digerbein”. Dette tilnavnet passer med det Snorre sier om Olavs død i Ynglingesaga: Han døde ikke av pest, men som følge av “fotverk”. Snorre sier samtidig uttrykkelig at Olav ble hauglagt, og også han bruker tilnavnet Geirstadalv – skjønt uten å fortelle om noen kultus.

Snorres tilsynelatende nøkterne fremstilling, som han hevder bygger på Ynglingatal, kan likevel ikke anses for historisk troverdigere enn den mer sagnaktige og eventyrlige beretningen. Han har bare skåret vekk det han syntes var upassende i den type kongehistorie han ville skrive.

At Olav Geirstadalv er mangfoldig som sagnskikkelse, ser vi av kildematerialet ellers. Irske annaler nevner en viss Amhlaeibh (Olav) blant de norske kongene i Dublin. Han var sønn av Goffridh (Gudrød) og hadde sønnen Ragnhall (Ragnvald). Slektsrekken er helt parallell til sekvensen Gudrød (Veidekonge)–Olav (Geirstadalv)–Ragnvald (Heidumhære) i ynglingerekken.

Ellers gjenfinnes trekk ved den norrøne sagnskikkelsen Olav Geirstadalv i fremstillingen av en annen av de sagnaktige kongene i ynglingerekken, nemlig Olav Tretelgja (seks ledd før Olav Geirstadalv). Og den danske historieskriveren Saxo (ca. 1200) omtaler en dansk kong Olav som var særlig kjent for sin hauglegging slik at haugen hadde fått navn etter ham. Endelig møter vi i den norske kongeslekten etter Harald Hårfagre, slik de norrøne tekstene fremstiller den, også en annen “Olav Geirstadalv”. Han var sønn av Harald Hårfagre og farfar til Olav Tryggvason. Alt dette viser at vi nok har å gjøre med en sagnskikkelse som ruver en del, men mer vet vi heller ikke.

  • P. H. Blair: “Olaf the White and the Three Fragments of Irish Annals”, i Viking, bd. 3, 1939, s. 1–35
  • A. W. Brøgger: biografi i NBL1, bd. 10, 1949
  • Jón Jóhannesson: “Ólafur konungur Goðrøðarson”, i Skírnir, bd. 130, Reykjavík, 1955, s. 51–63
  • A. Heinrichs: Der Óláfs þáttr Geirstaðaálfs. Eine Variantenstudie, Heidelberg 1989
  • C. Krag: “Rane Kongsfostre og Olav Geirstadalv”, i HT, bd. 78, 1999, s. 21–47