Faktaboks

Olav Hestenes
Født
11. februar 1930, Tromsø, Troms
Død
29. november 1996, Oslo
Virke
Jurist
Familie
Foreldre: Disponent Ola Hestenes (1891–1961) og Gerda Kristine Larsen (1897–1963). Gift 1955 med adjunkt Ragnhild Wiberg (26.5.1933–), datter av banksjef Arnt Thingvold Wiberg (1900–78) og lærer Petra Margrethe Pedersen (f. 1900). Bror av Arne Hestenes (1920–95).
Olav Hestenes

Foto 1987

Olav Hestenes
Av /NTB Scanpix ※.

Høyesterettsadvokat Olav Hestenes fikk en sjelden rolle å spille i sitt særdeles aktive advokatliv: Han skulle representere dem som hadde forårsaket et annet menneskes død. Han var forsvarer i nesten 200 drapssaker, og det var i forsvarerrollen han trivdes og skapte seg et navn. Drivkraften var en oppriktig interesse for mennesker. Ingen er absolutt ond; ingen er absolutt god.

Olav Hestenes vokste opp i Tromsø, der han tok examen artium 1948. I studietiden ved Universitetet i Oslo var han en periode aktiv som politiker i Den Konservative Studentforening. 1954 ble han cand.jur. og begynte som juridisk sekretær for ukeavisen Frisprog. Etter noen år som generalsekretær i Riksmålsforbundet og deretter som dommerfullmektig i Tønsberg, begynte han 1960 som advokatfullmektig hos høyesterettsadvokat Alf Nordhus. 1964–66 var han ansatt i advokatfirmaet Eckbo & Rygh, og fra 1966 hadde han egen advokatforretning.

Hestenes kom som en frisk vind og skapte et slags tidsskille da han 1965 bokstavelig talt stormet inn i Oslo forhørsrett som fast forsvarer i fengslingssaker. Han gjorde seg bemerket som den aktive, pågående og spørrende forsvarsadvokat; ærbødig nok overfor sakens dommer, men aldri nesegrus. Sakens fakta skulle frem, om det så var at en skyldig klient skulle legge kortene på bordet. Underfundig taktisk og strategisk rådgivning med henblikk på å oppnå en sensasjonell frifinnelse var ikke hans stil. Han oppfordret ingen klient til å holde munn eller si hva som helst for å berge skinnet.

Da Hestenes skrev sin første av to selvbiografiske bøker, Kamp i sort kappe, stilte han seg spørsmålet “Hva skjuler seg bak disse kalde tall og drapsmidler?” Han kunne ikke gi noe svar, kom bare med følgende betraktning: “Jeg ser mennesker i en verden av følelser og opprør, i eksplosjoner, bitterhet, i sorg. Mot meg har det kommet et stille tog av mennesker i nød: De tiltalte, de tiltaltes pårørende, offerets pårørende.” Forsvarsadvokaten glemte ikke ofrene, men hans oppgave var å stå på barrikadene for deres banemenn, en helt nødvendig rolle i en sivilisert rettsstat.

Etter sin inntreden på den strafferettslige arena holdt Olav Hestenes seg stort sett der. I mer enn en mannsalder prosederte han i de største og mest omtalte forbrytelsessaker mellom 1965 og 1996. Den glitrende prosedyre ble hans varemerke, og da kanskje helst i saker hvor skyldsspørsmålet var klart og andre viktige spørsmål gjenstod: Hva utløste handlingen, var den skjedd i nødverge, ved uaktsomhet, med forsett eller med overlegg? Hva var den rette og rettferdige straff? Faglig tung veltalenhet i prosedyrene ble krydret med poesi og litterære avstikkere som røpet den artistiske legning og et visst skuespillertalent, men veltalenheten var alltid knyttet til sak.

Som ung jurist hadde Hestenes vært Arnulf Øverlands reisefelle og fortrolige, og ofte grep han til hans lyrikk. Når livets evige drama gjennom litteraturen ble gjort håndgripelig for jury og domstol, kunne det få betydning for rettens vurderinger om subjektiv skyld og straffens lengde. Knut Hamsun hadde han aldri møtt, men han siterte ham ofte. Forsvarsadvokaten Hestenes og dikteren Hamsun hadde nemlig noe felles i tillegg til nordnorsk barndom og oppvekst. De visste begge at livets sammenheng ikke alltid er like enkel som den fortoner seg. Ingen menneskelig handling eller adferd var dem fremmed. Om Hamsun hentet sin visshet fra et ukjent sted i sitt indre, var det i rettssalen Hestenes høstet sine mest trøstesløse erfaringer. Det var der han ble stilt overfor verdens sorg, gru og død, men det var likevel der han helst ville være.

Hestenes levde usunt; han gikk på røyk og svart kaffe under rettssakene. “Jeg skal stå i skranken til jeg stuper,” sa han i et intervju til 50-årsdagen 1980. Han holdt ord. I oktober 1996, to dager etter at han hadde fullført sin forsvarergjerning i en drapssak i Troms, ble han syk. To måneder senere døde han, 66 år gammel.

Verker

  • Kamp i sort kappe, selvbiografi, 1990
  • Underveis med hvite hansker, selvbiografi, 1992

Kilder og litteratur

  • O. Hestenes' selvbiografier (se ovenfor, avsnittet Verker)
  • HEH,flere utg.
  • diverse intervjuer

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Maleri av Tove Juell, ca. 1990; p.e
  • Maleri av Harald Nygaard, 2001; p.e

    Fotografiske portretter

  • Fotografi av Morten Krogvold, 1990