Olaus Arvesen var en av forkjemperne for grundtvigianismen i Norge. Sammen med Herman Anker opprettet han 1864 landets første folkehøyskole, Sagatun ved Hamar.
Arvesen vokste opp i et haugiansk bondemiljø i Onsøy ved Fredrikstad. Tidlig søkte han videre utdanning. Allerede som 20-åring avla han eksamen, med beste karakter, ved ett av landets to første stiftsseminarer, i Asker. De neste tre årene (1850–53) virket han som huslærer i Leikanger, samtidig som han forberedte seg til examen artium. 1855 avla han eksamen “som privat dimitteret” fra Heltbergs “studenterfabrik” i Christiania.
Hans videre mål var teologisk embetseksamen, som han fullførte 1862. Studieårene i Christiania førte ham i kontakt med flere markante personer på den kulturelle arena. Med flere av dem, bl.a. Ole Vig, Eilert Sundt, W. A. Wexels, Ivar Aasen, Ludvig M. Lindeman og Aa. O.Vinje, senere også med Bjørnstjerne Bjørnson, utviklet Arvesen et nært og livslangt vennskap. I disse årene la han, sammen med den ni år eldre Herman Anker, opp de første utkast til en norsk grundtvigiansk folkehøyskole. Den skulle stå i folkeopplysningens tjeneste og være “en skole for livet”.
Anker og Arvesen hadde som teologiske studenter flere felles interessefelter. 1859 reiste de sammen til et stort kirkemøte i Lund, men måtte først innom København for å treffe teologen og folkeopplysningsmannen Nicolai Frederik Severin Grundtvig, og gjøre seg mer kjent både med hans teologi og pedagogiske syn. Senere var det et års tid nær kontakt mellom Grundtvig og Arvesen.
Utbruddet av den dansk-tyske krig 1863 hadde nær forpurret planen om å få i gang en norsk folkehøyskole, som også Ole Vig hadde ivret for. Herman Anker hadde nettopp giftet seg i Danmark og oppholdt seg mest der, bl.a. for å støtte danskene i deres innsats mot den ytre fiende. I Christiania arbeidet Arvesen, som den praktiske og kreative mann han var, ivrig med å konkretisere opplegget for deres felles store visjon.
Som talerør for informasjon og innsikt om folkehøyskolens mål, mening og oppgaver, brukte Olaus Arvesen bl.a. sin egen avis, Kirkeligt Folkeblad, som kom ut hver søndag i årene 1863–70. Også tidligere hadde han vist journalistisk dugelighet, og 1866–72 var han redaktør av Hamar Stiftstidende. I juli 1872 grunnla han Oplandenes Avis, som han eide og redigerte frem til 1906.
Hele dette presseengasjement gikk parallelt med hans heltids virksomhet ved folkehøyskolen, som kom i gang på Hamar 1864. Annonsering og Arvesens skriftlige og muntlige informasjon førte til at hele 80 elever møtte frem til det første 8-månederskurset ved folkehøyskolen, da den startet i leide lokaler 1. oktober 1864. Herman og Mix Anker hadde flyttet inn i en leilighet like ved skolen; Arvesen flyttet, som enslig, inn på en hybel. Året etter giftet han seg med en sambygding, Sofie Marie Stangebye.
Mens Anker ble ansvarlig for de økonomiske midler og for ledelsen av den nye folkehøyskolen, fungerte Arvesen som førstelærer. De to grunnleggerne var begge fremragende pedagoger og delte fagene mellom seg. De utfylte hverandre, ikke bare når det gjaldt fagområder, men også når det gjaldt mange andre krav som ble stilt dem fra ulike hold. Deres noe ulike naturer kunne skape visse misforhold i deres vennskap. Men dette overskygget sjelden det konstruktive samarbeidet dem imellom når det gjaldt felles innsats på og for den skolen de hadde så stor tro på.
Allerede etter ett års drift var de delvis ombygde og leide lokalene for små. Et nytt skolebygg ble bygd og innviet 1865. Da fikk også skolen det navn den senere er kjent under, Sagatun. Etter hvert fikk Anker vansker med å skaffe nødvendige midler, ikke bare til skolens drift, men også til familiens underhold. Arvesen overtok da ledelsen av skolen (1873–79). 1879 “holdt han skole” i Telemark, og banet på den måte vei for en ny folkehøyskole i Seljord.
Med støtte fra “Mænd fra Oplandene” reiste Arvesen 1880 et nytt skolebygg på Hamar, under navnet “Ny-Sagatun”. I disse lokalene ledet han skolen frem til 1891, da den ble nedlagt. Men han fortsatte å bo på Hamar til sin død 1917.
Utenom skolen engasjerte Olaus Arvesen seg ikke bare i en utstrakt pressevirksomhet. 1885–90 var han medlem av bestyrelsen for Norges Banks avdeling på Hamar. Politisk stod han Johan Sverdrup nær. Ved stortingsvalget 1879 ble han valgt til 1. suppleant fra Hedemarkens amt, og som fast representant satt han på Stortinget for Venstre 1892–94. 1896–97 møtte han igjen som varamann.
I all sin virksomhet, på de ulike felter, viste Olaus Arvesen seg som sterk og myndig. Han hadde et lett hode og utviklet tidlig også en lett penn. På kateteret like vel som på talerstolen fremstod han som en sjeldent dyktig pedagog, ikke minst når norsk historie og folketradisjon var hans tema. Da var han folketaler av rang.
Allerede fra 1850-årene finnes i ulike aviser og blad nokså mange dikt, ofte leilighetsdikt, fra Arvesens hånd. Senere hadde han ofte inserater og debattinnlegg i ulike blader, i tillegg til det han skrev som redaktør i egne organer. I sine seneste år gav han ut flere bøker med sterkt innslag av memoarer samt biografiske opptegnelser og vurderinger.
“For Fortjeneste af Folkeoplysningen” ble han 21. januar 1901 utnevnt til ridder av St. Olavs Orden.
Olaus og Sofie Arvesens sønn Arve Arvesen (1869–1951; se NBL1, bd. 1) ble en kjent fiolinist, konsertmester ved flere nordiske orkestre, og var fra 1928 direktør for Musikkonservatoriet i Bergen.