Faktaboks

Olaf Bull
Olaf Jacob Martin Luther Breda Bull
Født
10. november 1883, Kristiania (nå Oslo)
Død
23. juni 1933, Oslo
Virke
Dikter
Familie

Foreldre: Forfatter Jacob Breda Bull (1853–1930) og Maria Augusta Berglöf (1854–1922).

Gift 1) 1912 med Thora Bakkerud (f. 1887), datter av maltkontrollør og landmåler Hans Bakkerud og Agnethe Johannesdatter, ekteskapet oppløst 1915; 2) 1915 med skuespiller Trine Louise Charlotte Gløersen (f. 26.8.1889), datter av prokurist Christen Dahl Gløersen og Michaeline Louise Fridrichsen, ekteskapet oppløst 1925; 3) 7.10.1925 med Suzanne Alexandrine Dain (f. 3.11.1895), datter av magistrat Alexandre Dain, St. Pierre et Miquelon, og Marie Ménétrier.

Olaf Bull
Olaf Bull
Henrik Lund utviklet sin evne til å fange det flyktige og umiddelbare med bred pensel under inntrykk av impresjonismen til virtuositet og ble en av tidens mest søkte portrettmalere. Maleri fra 1911.
Av /Nasjonalmuseet.
Olaf Bull

Blyanttegning av Nils von Dardel fra 1926. Göteborgs konstmuseum. Bilde fra Norsk biografisk leksikon.

Olaf Bull
Av /NTB Scanpix ※.

Olaf Bull var en norsk forfatter. Bull hadde gjennom 1900-tallet en enestående status som inspirasjonskilde både for sine norske samtidige og for sine etterfølgere. Også i nordisk sammenheng blir Bull ofte nevnt som en av de største og en av de modernistiske pionerer innen skandinavisk lyrikk. Spesielt kjent er diktet «Metope».

Bakgrunn

Bull vokste opp i Kristiania, hvor faren, Jacob Breda Bull, på den tid var aktiv både som redaktør, forlagsmann og etter hvert som en folkekjær forfatter. Mens Olaf var barn, bodde familien på en rekke forskjellige adresser i sentrum av hovedstaden. Han gikk først på Aars og Voss’ forberedelsesskole og tok middelskoleeksamen på Drammens realskole i 1899. Samme år begynte han på Kristiania katedralskole, hvor han var aktiv både i gymnassamfunnet og ved skoleteateret.

Som lyriker var Olaf Bull hele livet sterkt knyttet til Kristiania (senere Oslo), som i Bulls ungdom var inne i en voldsom vekst. Byen, dens miljø og dens mennesker går igjen i mange av diktene, til tross for forfatterens rastløse tilværelse som reisende frem og tilbake i Europa langs aksen Kristiania–KøbenhavnParisRoma. Rett etter examen artium bodde Bull i to lengre perioder i Italia sammen med sin familie. Der bodde også Bjørnstjerne Bjørnson, farens nære venn, som tok sterk avstand fra Olaf Bull etter at den unge mannen i beruset tilstand hadde kastet seg ut i en av Romas store fontener.

Forfatterskap

Bull ble både i Danmark og Sverige behandlet som samtidens nordiske ener på lyrikkens område, og hans navn ble fra midten av 1920-årene nevnt i forbindelse med Nobelprisen, særlig i forkant av prisutdelingen i 1928, da Sigrid Undset fikk den. Knut Hamsun var blant Bulls beundrere og skrev i 1928 et brev til Svenska Akademien, der han gikk inn for Bulls kandidatur.

Debut

Olaf Bull debuterte i 1909 på Gyldendal med samlingen Digte og vakte straks sterk oppsikt. Samlingen spenner fra forelskelsesdikt som Til dig til desillusjonsdikt som Stenen. Bull fikk strålende kritikk av toneangivende kritikere som Nils Kjær og Carl Nærup. Også i Danmark ble han anmeldt med stor begeistring, av kritikere som Johannes V. Jensen og Christian Rimestad.

Bull skriver i tradisjonen etter den franske symbolistiske dikteren Paul Verlaine, som hadde stor innflytelse på norsk og dansk lyrikk fra slutten av 1800-tallet. Der modernistisk lyrikk vanligvis fokuserer på oppløsing av de tradisjonelle formene med rim og metrisk rytme, er Verlaines tidlig-modernistiske lyrikk tvert imot preget av at man går lengre enn den tradisjonelle lyrikken i å dyrke de tradisjonelle formene. Rimene og den lydlige velklangen får en så dominerende plass at de nesten fortrenger innholdet.

Den sentrale tematikken i Bulls dikteriske univers er forholdet mellom øyeblikket og evigheten. Det synes for eksempel i debutsamlingens mest kjente dikt, «Fra Mezzaninvinduet». Øyeblikket der de to elskende står sammen foran vinduet, kontrasteres med sollysets evighet. Poenget er at mennesket ikke kan oppnå evigheten, verken i livet eller gjennom kunsten. Det er denne håpløsheten i forhold til det evige liv som gjør Bulls dikt modernistiske.

I 1910 møtte Bull Thora Bakkerud fra Vang i Hedmark. De to flyttet sammen og slo seg samme høst ned på Vesterbro i København, der de bodde i de neste to årene. Mens han bodde i København, ble Bull en del av den sagnomsuste kunstnerkretsen på restauranten Bernina, der både danske og norske diktere og malere holdt hus.

Nye digte

I 1913 utgav Bull sin diktsamling nummer to, Nye Digte. Her finnes bydikt som «Pilestrædet» og erkjennelsesdikt som «Sneen». Andre kjente dikt fra samlingen er det medlidende «Elvira» og det fantasieggende «Gobelin». Igjen fikk Bull strålende anmeldelser og ble sammenlignet både med Henrik Wergeland og Charles Baudelaire. Carl Nærup berømmet ham for hans «guddommelige renhet», mens Nils Kjær skrev om «dikterens farlige livslyst».

Krim

Året etter utkom Bulls første og eneste roman, kriminalfortellingen Mit navn er Knoph. Sannsynligvis ble den skrevet allerede i 1909. Boken ble først trykt som føljetong i magasinet Hver 8. Dag i løpet av sesongen 1913/1914 og ble så utgitt samlet av Narvesens Kioskkompani i serien Kioskernes 50-øres Bibliotek. Den ble også utgitt i Danmark og Sverige (med tittelen Herr Sahles Hemlighet under pseudonymet Olaf Breda). I norske kriminallitterære historier er boken i senere år blitt berømmet både som velkomponert og nyskapende. Bull begynte også på en roman nummer to om politietterforskeren Hans Bleng, men den ble aldri fullført.

Dikt og noveller

Ved skrivebordet
Av /Nasjonalbiblioteket.
Lisens: CCO 1.0

Under første verdenskrig skrev Olaf Bull diktet «Sommerens forlis», direkte inspirert av krigshandlingene. Det ble inkludert i samlingen Digte og noveller (1916). Bokens to noveller, «Barnet» og «I mørke», er Bulls eneste forsøk i sjangeren.

Krigsårene var ellers en lite produktiv tid. Bull ble skilt og gift på ny i 1915, og han reiste en del utenlands sammen med sin nye kone, skuespilleren Trine Gløersen. I den hjemlige, politiske striden var han kritisk til Tysklands rolle i verdenskrigen. I mars 1918 skrev han diktet «Pladsen i solen», om tyskernes såkalte marsoffensiv mot Frankrike. Dette var det eneste nye diktet i en utgave av Samlede dikt, som utkom 1919.

Sammen med Helge Krog utga han skuespillet Kjærlighetens farce (1919).

Journalistiske portretter

I 1923 reiste Bull på oppdrag for Tidens Tegn i Europa. Sammen med tegneren Henrik Lund laget han stort anlagte portretter av forfatteren H. G. Wells, økonomen Philip Henry Kerr, politikeren Benito Mussolini og skuespilleren Eleonora Duse. Særlig de to siste var spenstige. Bull var like kritisk overfor den italienske fascistlederen som han var beundrende overfor stjerneskuespilleren.

Stjernene

Sommeren 1924 traff Olaf Bull kvinnen som skulle bli hans kone nummer tre, den franskkanadiske Suzanne Dain. Samme høst utgav han sin første diktsamling på åtte år, Stjernene. Kritikerne, blant dem Nordahl Grieg og Ronald Fangen, var over seg av begeistring. I Danmark kalte den unge Tom Kristensen Olaf Bull for den sanneste kjærlighetsdikter i Norden.

Universitetskantaten Ignis ardens (1929), trykt i diktsamlingen av samme navn i 1932, og prologen Oslo-hus (1931) til Rådhusets grunnsteinsnedleggelse er også sublime uttrykk for Bulls kunst. En utgave Samlede digte (med innledning av Gunnar Reiss-Andersen) utkom 1934, flere senere opplag. Med sin fullkomne form og sin suverene forening av poesi og erkjennelse øvde Bull en avgjørende innflytelse på samtidig og senere norsk lyrikk. Samlingene Ekko og regnbue (1987) og Ild og skygger (1992), utgitt ved Frans Lasson, rommer tidligere upubliserte aforismer, notater og brev.

Økonomiske problemer kombinert med et heftig forhold til alkohol satte et sterkt preg på Olaf Bulls liv. Helt fra ungdomstiden var han på en stadig tiggerferd til aviser, forlag, venner og mesener for å overleve fra dag til dag. Han utviklet også tydelige depressive trekk. Vinteren 1925 forsøkte han å ta livet av seg. Han ble reddet av Suzanne Dain, som han giftet seg med samme sommer. De to flyttet til Frankrike og bosatte seg i Paris, der intellektuelle, bohemer og turister fra hele verden var samlet i siste halvdel av 1920-årene. På Montparnasse traff Olaf Bull både norske og kjente utenlandske kunstnere, blant dem Ernest Hemingway og James Joyce. I en periode var han Joyces norsklærer, og han figurerer under navnet «Olaph the Oxman» i Joyces roman Finnegans Wake (1939).

Metope

1927 kom diktsamlingen Metope, der titteldiktet er Olaf Bulls mest kjente dikt, et kjærlighetsdikt som reflekterer over forgjengelighet og skjebne på en mesterlig måte:

En metope er en del av utsmykningen på søyler fra den greske antikken. Bull bruker denne varige kunsten som metafor for diktet. Gjennom diktet som skildrer hans kjæreste, skal hun gis like varig liv som de antikke søylene. Men han merker at hun er lei seg. Hun svarer: «Jeg tænker paa kvelder som denne, jeg ikke faar lov til at leve». Kunsten kan ikke frelse mennesket fra forgjengeligheten. Og denne håpløsheten i forhold til tida og evigheten gjør diktet modernistisk.

Allerede året etter var han tilbake med De hundrede år, et historisk/lyrisk epos om norsk kulturliv fra Wergeland til Bjørnson. Høsten 1928 skrev han diktet «Ignis Ardens», en kantate til universitetets doktorpromosjonsfest. Diktsamlingen Oinos og Eros kom i 1930. Hans siste diktsamling ble Ignis Ardens (1932). Den inkluderer «Oslo-hus», en stor prolog som ble skrevet til nedleggelsen av grunnstenen for Oslos nye rådhus i 1930.

Siste år

Olaf Bulls siste år ble preget av sykdom og alkoholisme. Han ble gjentatte ganger innlagt på sykehus. Sommeren 1932 havnet han på Rikshospitalet. Han hadde fysiske plager, blant annet lammelser og leverskader, dessuten ble han i stadig sterkere grad hjemsøkt av hallusinasjoner. I april 1933 ble han overført til psykiatrisk avdeling på Ullevål sykehus, og sankthansaften samme år døde han. Hans urne ble stående i krematoriet helt frem til 1962, da den ble satt ned i Æreslunden på Vår Frelsers gravlund.

Portretter

  • maleri (brystbilde) av Juliane Langberg, antakelig 1898, Den norske Forfatterforening, Oslo
  • maleri (brystbilde) av Henrik Lund, 1911, NG
  • tegning (hode) av Henrik Lund, 1919, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo
  • blyanttegning (knestørrelse) av Nils Dardel, 1926, Göteborgs konstmuseum
  • maleri (halvfigur) av Henrik Lund, uten år, p.e
  • litografi (hode) av Henrik Lund, uten år, Theatercafeen, Oslo

Utgivelser

  • Digte, 1909
  • Nye digte, 1913
  • Mit navn er Knoph, 1914
  • Digte og noveller, 1916
  • Samlede digte 1909–1919, 1919
  • Kjærlighetens farse, sammen med Helge Krog, 1919
  • Stjernene, 1924
  • Metope, 1927
  • De hundrede år, 1928
  • Kjærlighet, 1929
  • Oinos og Eros, 1930
  • Ignis Ardens, 1932
  • Samlede digte, med etterord av Gunnar Reiss-Andersen, 1934
  • Dikt i utvalg, ved Jan Bull (dikterens sønn), 1950
  • Ekko og regnbue. Notater fra en dikters verksted, ved Frans Lasson, 1987
  • Brev fra en dikters liv, samlet og utgitt av Frans Lasson, to bind, 1991
  • Ild og skygger. Spredte notater fra et dikterliv, ved Frans Lasson, 1991
  • Det nye rom, utvalg og etterskrift ved Frans Lasson, København 1992
  • Samlede dikt, med etterord av Fredrik Wandrup, 1995

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Birkeland, Bjarte: «Kosmiske førestellingar hos Olav Aukrust, Olav Nygard og Olaf Bull» i Edda 63 (1963), 252-68
  • Bull, Suzanne: Ni år: mitt liv med Olaf Bull, 1974, isbn 82-03-06172-9
  • Greiff, Trygve: Olaf Bull: taper og seirer, 1952
  • Hougen, Pål & Kaare Lervik, red.: Olaf Bull, utg. av Det norske studentersamfunds kulturutvalg, 1954
  • Houm, Philip: «Olaf Bull» i Nordisk tidskrift för vetenskap, konst och industri, ny serie, 9 (1933), 588-612
  • Houm, Philip: Ord og billeder i Olaf Bulls ungdomsdiktning: en stilistisk studie, 1938
  • Johannesen, Georg: Vårmotivet og Olaf Bull, 1960
  • Lombnæs, Andreas G.: Natur – subjekt – språk : lesninger i Olaf Bulls forfatterskap, 1997, isbn 82-00-22808-8
  • Ofstad, Erna: Olaf Bulls lyrikk: en anlyse av konfliktene i et livssyn, 1955
  • Wandrup, Fredrik: Olaf Bull og hans samtid: en uro som aldri dør, 1995, isbn 82-574-1128-0
  • Wyller, Egil A.: Tidsproblemet hos Olaf Bull: et eksistensfilosofisk bidrag, 2. utg., 1978, isbn 82-05-10875-7

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg