Journalist, redaktør og avisadministrator. Foreldre: Lærhandler Martin Christofersen (1843–1925) og Caroline Mathea Johnsen (1833–90). Gift 1897 med Olga Jensine Brodtkorb (29.12.1878–1920), datter av grosserer Arnt Nicolai Brodtkorb (1834–80) og Hemmingine Dorthea f. Brodtkorb (1840–93). Svoger til Andreas Baalsrud (1872–1961).

Ola Christofersen var en av våre første avisøkonomer, om ikke av utdanning, så i gjerning. Han ble en av Amandus Schibsteds fremste rådgivere i Aftenposten i årene rundt 1900, og var senere både økonomidirektør og sjefredaktør i avisen.

Christofersen tok examen artium på reallinjen 1886, og anneneksamen ved universitetet i Kristiania året etter. Deretter gjennomgikk han Krigsskolens nederste avdeling, ble vernepliktig premierløytnant 1892 og kaptein 1901. Etter Krigsskolen begynte han å studere jus, men uten å ta noen eksamen. Allerede som ung student hadde han drevet med publisistisk arbeid ved siden av – eller i stedet for – studiene; han var bl.a. redaktør av den norske delen av det danske Illustreret Konversationsleksikon og medarbeider og senere redaktør i Retsbladet (1890–91). 1891 ble han ansatt som journalist i den nystartede konservative avisen Ørebladet, og året etter ble han dens ansvarlige redaktør. 1894–97 var han medarbeider i Morgenbladet. Som journalist var det notisen som ble hans spesiale. Ved siden av avisarbeidet var han Fridtjof Nansens privatsekretær 1892–96 og sekretær for hans polarekspedisjon med Fram 1893–96.

1897 ble Christofersen ansatt i Aftenposten som journalist, to år senere ble han redaksjonssekretær og 1906 økonomidirektør, som en av de første med denne tittel i norsk presse. Avisens eier Amandus Schibsted hadde til hensikt å legge om driften i retning av en moderne nyhetsavis og skiftet i løpet av få år ut hele toppledelsen. Et av de tiltak den nye økonomidirektøren satte i verk, var å regulere forholdet mellom annonser og stoffmengde i avisen. Aftenposten vant frem i den harde opplagskonkurransen i begynnelsen av 1900-tallet ved å holde en lavprisprofil: 1911 kostet avisen det samme i abonnement som 37 år tidligere, selv om den nå kom ut to ganger daglig. I sidetall tilbød Aftenposten 50 prosent mer enn noen annen konkurrent. En viktig betingelse for denne suksess var annonser, særlig rubrikkannonsene, som hadde stor leserappell.

Journalistikken var intet anerkjent yrke for hundre år siden, og blant journalister var avisøkonomer noe nesten foraktelig. Innad i Aftenposten fungerte Ola Christofersen som Schibsteds høyre hånd. Etter Schibsteds død 1913 tok Christofersen og Thorstein Diesen over som sjefredaktører. Diesen skrev regelmessig lederartikler på førstesiden, mens Christofersen nesten ikke skrev noe de siste ti yrkesaktive år av sitt liv. Men det var han som formidlet kontakten mellom den nye eieren, fru Trine Schibsted, og personalet. Christofersens omgjengelige natur gjorde at han hadde god kontakt med redaksjonen, selv om han mest var opptatt av de praktiske detaljer i avisarbeidet.

Trass i sine instinkter i retning av å løse konflikter, snarere enn å seire, kom Ola Christofersen til å stå i skuddlinjen i flere sammenhenger. Under konflikten mellom Verdens Gangs redaktør Ola Thommessen og avisens hovedaksjonær, overrettssakfører Olaf Madsen, om hvem av dem som skulle disponere annonsesidene i avisen, stod Christofersen, sammen med Diesen og Schibsted, på Madsens side. Mot dem stod en nesten samlet norsk presse, med Nils Vogt i Morgenbladet i spissen; de forsvarte redaktørens rett til å bestemme over innholdet i sin avis, også over annonsene. Striden ble bl.a. utgangspunktet for en samling av de redaksjonelle medarbeidere i pressen i Norsk Presseforbund 1910. På kort sikt tapte de synspunkter Christofersen stod for, men ettertiden har gitt ham rett.

Christofersen ble i Aftenposten inntil han måtte trekke seg tilbake på grunn av sykdom 1918. I sine siste yrkesaktive år stod han i et ganske åpent rivaliseringsforhold til medredaktøren Diesen. Striden mellom de to skyldtes kanskje at Christofersen stod familien Schibsted så nær, men det har nok også spilt inn at de to redaktørene var svært ulike som avismenn. Christofersen disponerte både sine standpunkter og avisens midler med forsiktighet, mens Diesen hamret sine standpunkter i korthugne og oppsiktsvekkende sentenser; han spilte heller politikerens enn avisstrategens rolle. Under den første verdenskrig hevdet Christofersen i forhandlinger om krigssensuren at “enhver journalist forstod, at der under kritiske tider var ting, som ikke burde komme frem. Men censuren maatte anordnes slik, at den ialfald var betryggende for autoriteterne”. I denne ånd stanset han en lederartikkel der Diesen tok en utenlandsk diplomat i skole for ikke å ha opptrådt korrekt overfor Norges interesser. Men det var også andre forskjeller mellom de to redaktørene: Diesen var advokat med rettspraksis, Christofersen var jusstudent med avbrutte studier bak seg.

Ola Christofersen var meget aktiv i pressens foreningsliv. Han var en av stifterne av Kristiania Journalistklub og var formann der 1895–99 og 1904–06. Han var viseformann i Den konservative Presses Forening 1903–09 og viseformann (1902–03) og formann (1903–04) i Norges Presseforening, en upolitisk forening som ble en forløper for Norsk Presseforbund, der han ble medlem i hovedstyret. Han var også aktiv i Journalisternes Pensions- og Hjælpeforening.

Kilder og litteratur

  • HEH 1912
  • artikler i Journalisten 1919 og 1922
  • nekrologer i Mgbl. 29.9.1922
  • G. C. Wasberg: Aftenposten i hundre år 1860–1960, 1960
  • E. Diesen: Fra petit til leder, 1968
  • S. Høyer: Pressen mellom teknologi og samfunn, 1995
  • R. Ottosen: Fra fjærpenn til Internett, 1996

Forfatter av denne artikkelen

Det er det gjort 0 endringer i denne artikkelens nettversjon.