Ola Raknes er i Norge kjent som en grundig filolog og en omstridt terapeut; internasjonalt er han kjent som en av de nærmeste elever av den østerrikske psykoanalytiker Wilhelm Reich. Raknes var en ivrig forkjemper for målsaken og en viktig aktør i oppbyggingen av den nynorske offentlighet.
Raknes vokste opp på slektsgården Raknes i Hamre i Osterfjorden. Han gikk på folkeskolen i nabobygda og arbeidet en tid på gården hjemme før han begynte på middelskolen i Volda og tok eksamen ved Hambros skole i Bergen 1904. 1907 tok han examen artium som privatist ved Kristiania katedralskole. Vinteren 1907/08 var han med sjøelefantfangerbåten Solglimt til Indiske hav for å samle planter og dyr for universitetet i Kristiania. De neste to årene arbeidet han i Norsk Målkontor og Det Norske Samlaget.
Raknes ble cand.philol. 1915 med norsk hovedfag og fransk og engelsk bifag, og han arbeidet som overlærer i Larvik 1916–17 og som lektor i norsk ved Sorbonne 1917–21, ved University College i London 1921–22 og ved Oslo katedralskole 1922–27. Først 1924 tok han eksamen i pedagogikk. 1922–27 utarbeidet han Engelsk-Norsk Ordbok, og 1942 utgav han Fransk-Norsk Ordbok, som kom i nytt opplag 1976. Begge ordbøkene var viktige arbeider i den nynorske kulturkampen.
Parallelt med læreryrket og studier arbeidet Raknes som oversetter og utgav bl.a. Henri Bergsons Låtten (Le rire) og William James' Religiøs røynsle (The Varieties of Religious Experience). Religionen opptok ham sterkt hele livet. I likhet med andre “kulturradikalere” i sin generasjon gikk han gjennom et oppgjør med religionen etter en opprinnelig sterk gudstro. Doktoravhandlingen Møtet med det heilage. Ein etterrøknad um det psykologiske grunnlaget for religion fra 1927 undersøker fenomenet religiøs ekstase i lys av nyere funn og teorier innen etnologi og særlig psykologi og psykoanalyse.
1928 drog Raknes til Berlin for å studere psykoanalyse ved Berliner Psychoanalytische Institut. I instituttets 10-års jubileumsskrift publiserte han en artikkel på vegne av de mange utenlandske analysander. Hans læreanalyse var under Karen Horney, den senere kjente “neofreudianer”, med kontroll av Hanns Sachs. Senere analyser fulgte i Oslo under Otto Fenichel og Wilhelm Reich.
Sammen med bl.a. professor Harald Schjelderup og Nic. Hoel (senere Waal) protesterte Raknes høylytt mot eksklusjonen av analytikeren Wilhelm Reich fra den internasjonale psykoanalytiske forening (IPA) under IPA-kongressen i Luzern 1934. Ledelsen i IPA anså Reichs aktivitet i kommunistpartiet som truende for psykoanalysen i Tyskland etter Hitlers maktovertakelse. Under Reichs påfølgende opphold i Norge 1934–39, hvor det oppstod heftige debatter om hans teori og praksis, var Raknes en av hans sterkeste forsvarere. Han organiserte studiesirkler og var med i Reichs tidsskriftprosjekter Tidsskrift for seksualøkonomi og Zeitschrift für Politische Psychologie und Sexualökonomie, der han stod som redaktør sammen med Sigurd Hoel og Odd Havrevold.
Raknes fulgte Reichs utvikling av psykoanalysen i retning av karakteranalyse, dernest vegetoterapi. I forhold til klassisk psykoanalyse var teknikken utvidet til å fortolke karakteruttrykk og kroppsholdninger, samt bearbeide somatiske blokkeringer direkte. Raknes' kollega Trygve Braatøy samarbeidet med fysioterapeuten Aadel Bülow-Hansen, inspirert av den samme tenkning. Raknes aksepterte også som arbeidshypotese Reichs senere utvidelse av Freuds libidobegrep til å gjelde en allmenn livsenergi, som Reich kalte orgonenergi.
Den retning Raknes representerte, var kontroversiell, og motstanden fra tradisjonell psykiatri – især fra Gabriel Langfeldt – var hard. Også tidligere forbundsfeller som Schjelderup og Braatøy distanserte seg etter hvert fra entusiasmen for Reich. Men flere psykiatere hadde tillit til Raknes, og hans saklige stil og generelt gode omdømme som terapeut gjorde at han aldri hadde problemer med å tiltrekke seg pasienter.
Raknes' arbeid som psykoterapeut er videreført av flere psykologer i Norge og fikk også forgreninger utenlands, bl.a. gjennom Gerda Boyesen og David Boadella, elever av Raknes, som senere dannet institusjoner for utdanning av terapeuter i henholdsvis London og Sveits.
Ola Raknes døde 1975, 88 år gammel.