Ridder. Foreldre: Trolig Sigurd Ivarsson (nevnt 1263); morens navn er ikke kjent. Gift med Øyvor Gautesdatter (nevnt 1328), trolig datter av baron Gaute Erlingsson til Talgje (død 1288 el. 1289; se NBL1, bd. 4) og en datter av Gregorius Andresson. Far til Finn Ogmundsson (ca. 1290–1343) og Ivar Ogmundsson (født senest 1290–1349); farfar til Ogmund Finnsson (ca. 1321–1388).

Ogmund Sigurdsson var en av kong Håkon 5 Magnussons mest betrodde menn. Lokalt knyttet til Rogaland hadde han i tillegg en posisjon i det sentrale styringsverket. Fra Ogmund stammer den mektige Hesbyætten på Finnøy i Ryfylke, som kom til å spille en fremtredende rolle i norsk politikk og forvaltning på 1300-tallet.

Ogmund var trolig sønn av den Sigurd, sønn til Ivar Rova, som var blant det utvalgte mannskap på Håkon 4 Håkonssons skip under vesterhavstoget 1263. Plasseringen på kongsskipet tyder på at ætten alt da hadde en fremstående posisjon. Ogmunds kone var sannsynligvis av Talgjeætten, for sønnesønnen Ogmund Finnsson eide senere Talgje som arv. Ifølge flere forskere, bl.a. Gustav Storm, Asgaut Steinnes og Halvard Bjørkvik, var Ogmund Sigurdsson gift med fru Øyvor Gautesdatter, som kan ha vært datter av baronen Gaute Erlingsson til Talgje og muligens datterdatter av Håkon Håkonssons datter Cecilia. I så fall var Ogmund besvogret med kongehuset. (Genealogen Lars Løberg mener at Ogmunds hustru var en annen datter av Gaute som vi ikke kjenner navnet på.) Ogmunds sønner Finn og Ivar, begge riddere og riksråder, var blant landets ledende menn i første halvdel av 1300-tallet.

Ogmund opptrer første gang i kildene 1295. Han var blant de norske garantene for våpenstillstanden mellom Norge og Danmark, Hindsgavlavtalen, som avsluttet en flere års krigstilstand mellom de to landene og ble fornyet inn i Håkon 5s regjeringstid. Ogmund førte riddertittel og var rangert som nr. 17 av de 20 verdslige norske garantene. Under riksdelingen mellom kong Eirik og hans yngre bror, hertug Håkon, opptrådte Ogmund som hertugens rådgiver i Stavanger. Han hadde i samme periode en sysle som omfattet Suldal, det vil nok si i det minste dagens Ryfylke, kanskje hele Rogaland.

Rundt 1300 skrev Ogmund seg til Hesby (Hestbø) på Finnøy i Ryfylke. Hesby var sannsynligvis hovedgården i et kongelig godskompleks som Ogmund fikk utlagt som veitsle- eller tjenestegods. Selv om det ikke er belagt at Ogmund skrev seg til Hesby etter 1302, må han ha fått beholde godset, for både sønnen Finn og dennes sønn Ogmund residerte der.

Ogmund ser ut til å ha blitt utnevnt til merkesmann senest da hertug Håkon tiltrådte som regjerende konge sommeren 1299. Han er første gang belagt med tittelen i et brev som sannsynligvis ble utstedt kort tid etter 1. desember samme år. Som merkesmann hadde Ogmund et av de høyeste embeter i Håkon 5s hird og ledet den indre domsvirksomheten der. Håkon gav dessuten merkesmannen oppgaver som kongens sakfører og som overvåker av rettspleien, men om dette skjedde i Ogmunds levetid er uvisst.

Også som kongelig rådgiver fikk merkesmannen styrket posisjon i denne perioden. Det kom blant annet til uttrykk i Håkon 5s bestemmelser 1302 om et mulig fremtidig formynderstyre for en umyndig konge. Av i alt 12 medlemmer i formynderregjeringen, “rikets råd”, skulle kansleren, merkesmannen og to andre sitte permanent sammen og skjøtte det daglige riksstyret. At kongen 1308 utnevnte en merkesmann i tillegg til Ogmund, uttrykkelig uten å redusere sistnevntes stilling og rang, vitner om det samme. Utnevnelsen skyldtes trolig behovet for å ha én merkesmann i det nordafjelske og én i det sønnafjelske Norge. Ogmund er i hvert fall ikke belagt utenfor Vestlandet.

1309 og 1311 var Ogmund Sigurdsson medutsteder av vitnebrev i Bergen om biskop Arnes initiativ for å få de tyske vintersitterne der til å betale tiende. I det siste brevet, som er datert 12. januar 1311, titulerte han seg baron; kanskje var han den siste i Norge som fikk slik rang. Ogmund døde trolig kort tid etter dette.

  • DN, bd. 1 nr. 84 og 122, bd. 2 nr. 80, bd. 3 nr. 93, bd. 4 nr. 49, 54, 75, 82 og 114, bd. 11 nr. 6
  • Dipl.Dan., rk. 2, bd. 4 nr. 790
  • RN, bd. 2–3; skal registrere alle dokumenter vedr. Ogmund Sigurdsson
  • NFH, del 4:2, 1859
  • G. Storm: “Om Gravstenen fra Fjære og en Sidegren af det norske Kongehus i det 14de Aarhundrede”, i HT, rk. 2, bd. 3, 1882, s. 206–221
  • A. Steinnes: “Om dei to eldste norske drikkehorni i Danmarks Nationalmuseum”, i NST, bd. 21, 1968, s. 201–244
  • K. Helle: Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150–1319, Bergen 1972
  • L. Hamre: “Litt om og omkring Håkon Vs hirdskipan”, i HT, bd. 72, 1993, s. 6–36
  • K. Helle: Under kirke og kongemakt 1130–1350, bd. 3 i ANH, 1995
  • O. G. Moseng m.fl.: Norsk historie, bd. 1, 1999
  • L. Løberg: “Glem Torstein mita! En kildekritisk undersøkelse av baron-ætta på Talgje og dens eventuelle forbindelse med adelsætta på Aga i Ullensvang” og “Gaute Håkonsson og retten til Talgje. Svar til Halvard Bjørkvik”, NST, bd. 37, 2000, s. 155–170 og 276–281
  • H. Bjørkvik: “Baron-ætta på Talgje og Torstein Mita”, ibid., s. 271–275

    Segl

  • Et dokument (datert 3. februar 1306) med rester av Ogmund Sigurdssons segl er bevart i Den Arnamagnæanske Håndskriftsamling i København (Dipl.AM 30.15); seglet er beskrevet og gjengitt i H. J. Huitfeldt-Kaas: Norske sigiller fra middelalderen, 1899/1950, nr. 20