Ridder, riksråd og drottsete. Foreldre: Ridder og riksråd Finn Ogmundsson (ca. 1290–1343) og Gudrun Sæbjørnsdatter (nevnt 1321). Gift tidligst ca. 1375 med Katarina Knutsdotter (ca. 1360–1407), datter av svensk ridder Knut Algotsson (nevnt 1354–94) og Märta Ulfsdotter (nevnt 1355–65). Sønnesønn av Ogmund Sigurdsson (nevnt 1295–1311); brorsønn av Ivar Ogmundsson Rova (senest 1290–1349).

Ridderen og riksråden Ogmund Finnsson var siste mann av stormannsætten på Hesby (Hestbø) i Ryfylke. Han hadde en fremtredende rolle i norsk politikk under Håkon 6 og Olav 4, og som drottsete (riksforstander) etter 1380 spilte han en stabiliserende rolle i overgangsperioden fra det innenlandske kongedømmet til det etterfølgende unionskongedømmet.

Ogmunds farmor var datter av baron Gaute Erlingsson til Talgje; morfaren var baron Sæbjørn Helgesson, og mormoren var søster til Havtore Jonsson. Selv giftet han seg med Katarina, datterdatter av den hellige Birgitta; svigermoren Märta hadde vært fostermor for dronning Margrete. Som datidens stormenn flest hadde Ogmund åpenbart edsvorne sveiner og klienter.

Ogmund er nevnt som barn 1321 og var vel myndig senest 1336, da han var medutsteder av et brev fra Hesby. 1343, samme år som faren Finn døde, var Ogmund som medlem av riksrådet med å hylle Håkon 6 som norsk konge på Varberg. Gjennom de neste mer enn 40 år deltok han i de fleste sentrale hendelser i norsk politikk, bl.a. underkjennelsen av Havtoressønnenes krav på Borgarsysle og kong Magnus' og dronning Blancas norske testament 1347, ombyttet av dronningens morgengavelen 1353 og utnevnelsen av Henrik Sinclair til orknøyjarl 1379. At Håkon 6 gav 300 lødige mark i bryllupsgave til Ogmund og Katarina, vitner om et nært forhold mellom kongen og Ogmund.

Ogmund ble kanskje drottsete 1364 (først belagt 1366), noe som trolig skyldtes at Håkon 6 oppholdt seg relativt hyppig utenfor Norge på grunn av konflikten med mecklenburgerne i Sverige og hansabyene. Under krigen med hansabyene 1368–70 fikk Ogmund november 1368 kongelig fullmakt til å gi leide til eventuelle sendebud fra hansaen, og han var kanskje i England året etter, trolig for å få støtte i krigen. Juli 1370 var Ogmund medutsteder av den preliminære våpenstillstandstraktaten med hansabyene, fullmaktsbrevet for norske sendebud til forhandlinger i Tyskland og utbudsbrevet til allmuen i Båhuslen. Kildene omtaler ham siste gang som Håkons drottsete november 1370, og han må ha fratrådt senest da kong Magnus kom ut av fangenskapet i Sverige august 1371. Forholdet til mecklenburgerne og hanseatene var ennå ikke endelig avklart, og Ogmund var derfor trolig i England våren 1372 for å få støtte der. 1376 medbeseglet han i Kalundborg den endelige fredsavtalen med hansabyene.

Etter Håkon 6s død 1380 ledet Ogmund som drottsete trolig et formynderstyre for Olav 4. Hyllingen av kongen i Nidaros juli 1381 innledet utstedelsen av en lang rekke kongebrev fra Ogmund mellom 1381 og 1386, de aller fleste i Bergen, men også i Oslo og Tønsberg. Ogmund var muligens nok en gang i England 1384/85. Han fortsatte som drottsete også etter at kong Olav ble myndig 1385; hans siste kjente handling som drottsete er fra oktober 1386.

Ogmund var syslemann i Ryfylke, visstnok hele perioden 1346–67, og trolig enda lenger, og dessuten syslemann i Sogn 1359. Det kan se ut som om han hadde en overordnet posisjon i forvaltningen på Vestlandet. Her lå også det meste av hans jordegods – i Sogn, Nordhordland, Sunnhordland, Ryfylke og på Jæren. Hovedsetet var Hesby på Finnøy i Ryfylke, som trolig var hovedgården i et kongelig godskompleks som farfaren Ogmund Sigurdsson hadde fått som kongelig veitsle. Ogmund Finnssons privatgods ser ut til å være arrondert omkring dette veitslegodset. Han eide dessuten retten til laksefiske i en elv i Sand i Ryfylke og en holme i Bjørnefjorden i Sunnhordland med fiskegrunner, samt en gård og rett til selfangst i Buksnes i Lofoten. Ogmund skjenket jord i Sauherad til Gimsøy kloster for gravsted til farbroren Ivar Ogmundsson Rova, trolig arv fra den samme farbroren.

14. april 1388 skjenket Ogmund, “syk på legemet, men frisk på sinnet”, kannikene i Stavanger jord mot bønnehold og sjelemesse, og han må være død kort etter. Vi vet ikke om han ble gravlagt i domkirken der, men det er ikke usannsynlig. Ekteskapet mellom Ogmund og Katarina var barnløst. Havtoressønnene var Ogmunds nærfrender, men det kan se ut som at han ble arvet av en frende i farsætten, Tore Uspaksson Køger.

  • NgL, bd. 3 nr. 117–119 og 121, 2 rk. del 1, nr. 342 tillegg 3 og nr. 347 tillegg
  • DN, bd. 1 nr. 303, 305, 319, 363, 469, 470, 483, 493, 496 og 501, bd. 2 nr. 143, 258, 365, 370, 410, 412, 459, 469 og 476, bd. 3 nr. 384, bd. 4 nr. 227, 429, 522, 523 og 549, bd. 5 nr. 193, 259, 325 og 331, bd. 6 nr. 190, 219 og 306, bd. 7 nr. 229, 310 og 312, bd. 8 nr. 160, 191 og 199, bd. 12 nr. 103, 114 og 116, bd. 14 nr. 12, bd. 15 nr. 25, bd. 19 nr. 588, 605 og 610, bd. 21 nr. 133, 163, 165 og 170
  • Hanserecesse. Die Recesse und andere Akten der Hansetage von 1256–1430, Leipzig 1870–72, bd. 1 nr. 506, bd. 2 nr. 1–2
  • Biskop Eysteins Jordebog (Den røde Bog), Fortegnelse over det geistlige Gods i Oslo Bispedømme omkring Aar 1400, 1879, s. 27
  • Isl.Ann., s. 283
  • NFH, 2. Hovedafd., 1862–63
  • Hansisches Urkundenbuch, bd. 4 nr. 692, Halle a. S. 1896
  • H. Koht: biografi i NBL1, bd. 10, 1949
  • O. G. Moseng m.fl.: Norsk historie, bd. 1, 750–1537, 1999
  • H. Bjørkvik: “Ogmund Finnsson til Hestbø og arven etter han”, i Ætt og Heim 2001, s. 7–34

    Segl

  • Dokumenter med avtrykk av Ogmunds segl finnes i RA, Oslo, Den Arnamagnæanske håndskriftsamling, København og Archiv der Hansestadt Lübeck. Hans ulike segl er beskrevet i H. J. Huitfeldt-Kaas m.fl.: Norske sigiller fra middelalderen, 1899/1950, nr. 514, 754, 853 og 944.