Operasanger. Foreldre: Sogneprest Jens Sverre Tennfjord (1907–93) og helsesøster Borghild Nybø (1906–2000). Gift 18.7.1964 med lærer Bjørg Misund (24.12.1940–), datter av Sigurd Misund (1912–98) og Betsy Nyhagen Valderhaugstrand (1910–).

Bassbarytonen Oddbjørn Tennfjord var gjennom mer enn 20 år en av Den Norske Operas ledende krefter. Han har også hatt en omfattende karriere ved ledende operascener i utlandet.

Tennfjord ble født i Oslo, men 1947 ble faren sogneprest i øykommunen Solund i Ytre Sogn, som den gang verken hadde veiforbindelse eller elektrisitet. Familien drev selv prestegården. Fra foreldrene arvet Tennfjord en kjærlighet til den norske sang- og salmeskatten, og av sanglæreren Edwin Solem ved gymnaset i Ålesund fikk han sin første solistoppgave, “O Isis und Osiris” fra Tryllefløyten med orgelakkompagnement i Ålesund kirke.

Tennfjord tok eksamen ved den toårige lærerskolen i Volda 1964. Samme år giftet han seg, og ekteparet slo seg ned i Bergen som lærere. I Bergen var han elev hos sangpedagogen Aud Holm Ottesen; han var med i miljøet rundt Bergen Musikkonservatoriums kor, som ble ledet av Gunnar Sævig, og han gjennomgikk årskurs i musikk for lærere 1969–70.

Da Tennfjord 1. mai 1971 var solist i David Monrad Johansens Voluspå med konservatoriets kor og orkester i Aulaen i Oslo, skrev en kritiker at denne stemmen burde inn ved Den Norske Opera. Tennfjord ble invitert til prøvesang. Han reiste til Oslo med ti bassarienoter i fanget – og hjem igjen med tilbud fra operasjef Lars Runsten om stipendiatstilling ved Operaen fra samme høst. 23. oktober operadebuterte han som Monterone i Verdis Rigoletto – etter eget utsagn den første hele kvelden han tilbrakte i et operahus!

Tennfjord hospiterte ved Operahøyskolen 1971–73, samtidig som han hadde oppgaver ved Operaen. Han studerte med Marit Isene og i flere perioder med Clemens Kaiser-Breme i Essen, Luigi Ricci i Roma og Roy Henderson i London. Han ble en av Den Norske Operas mest benyttede sangere i et bredt repertoar, bl.a. Boris Ismailov i Sjostakovitsjs Katarina Ismailova, Geronte di Ravoir i Puccinis Manon Lescaut, Nonancourt i Den italienske stråhatten av Nino Rota og Fra Melitone i Verdis Skjebnens makt. Storinkvisitoren i Don Carlos, som han første gang sang 1974, ble en favorittrolle. Han sang også tittelrollen i Geirr Tveitts Jeppe på berget og Biskopen og Absalon i Bræins Anne Pedersdotter.

Tennfjords tolkning av tittelrollen i Ridder Blåskjegg av Béla Bartók mot Edith Thallaug (1978) gjorde dypt inntrykk på kritikere og publikum, og han ble invitert til å gjøre en versjon for svensk fjernsyn. Han var en mektig tsar Boris i Mussorgskijs Boris Godunov 1984 og en gripende Fiesco i norgespremieren på Verdis Simon Boccanegra. Han medvirket også ved oppførelser av oratorier, messer og pasjoner i en rekke norske byer.

Som leder for Norsk Operasangerforbund og som sangernes representant i Norsk Musikerforbund la Oddbjørn Tennfjord i 1980-årene ned et stort arbeid, ikke minst for å få til en bedre pensjonsordning for operasolistene. Vinteren 1986 ble han hardt skadet i en bilulykke. Først etter en lang rekonvalesens og målbevisst trening kunne han melde seg igjen som solist. Wagner- og Strauss-rollene satte nå et sterkere preg på karrieren; Kong Marke i Tristan og Isolde 1985, Baron Ochs i Rosenkavaleren 1989 og Daland i Den flygende hollender 1989 vakte publikums og kritikeres begeistring. Kronen på verket ble Wotan (i Das Rheingold og Die Walküre) i den første fullstendige norske oppførelsen av Wagners Ring (1993).

1994 tok han avskjed fra Den Norske Opera for å fortsette på frilansbasis. Han hadde hatt sitt første engasjement utenlands som Kommandanten i Mozarts Don Juan ved Scottish Opera i Glasgow 1979 og gjestet siden flere ganger her. 1990 sang han tittelrollen i Verdis Falstaff i en nyoppsetning ved Berliner Staatsoper, og han har også gjestet der som Wotan, Daland, Baron Ochs og Sarastro. Tennfjord har ellers gjestet på flere kontinenter, særlig som Daland, Kong Marke og Storinkvisitoren.

Tennfjords stemme er en stor og margfull bassbaryton. Som sanger og scenepersonlighet har han ofte spilt autoritetsfigurer og har gestaltet dem både i triumf og nederlag. Som Den Norske Operas Wotan viste han seg å være i verdensklasse, og også i de øvrige store rollene har han kunnet mønstre de sjeldne ressursene som må til for å fylle dem fullt ut på de største operascenene.

  • Opplysninger fra Oddbjørn Tennfjord, 2004