Skiløper. Foreldre: Gårdbruker Einar Hagen (1886–1972) og Thora Andersdatter (1886–1983).

Oddbjørn Hagen var verdens fremste kombinertløper i 1930-årene, men tok også flere seirer i langrenn.

Hagen vokste opp i et rikt skiløpermiljø i Ytre Rendal. Hans far deltok i Holmenkollen med pen plassering på 18 km 1912, og fem av Oddbjørns yngre brødre leverte også fine prestasjoner i skisporet. Både Arvid og Eldar fikk premier i Holmenkollen, og Eldar ble også norsk mester i skistafett.

Oddbjørn Hagen selv viste tidlig talenter utenom det vanlige. Som guttehopper ble han kretsmester for Sør-Østerdal, og som litt eldre hevdet han seg som femmilsløper før han stod frem som verdens fremste kombinertløper. Han fikk henholdsvis VM- og OL-gull tre år på rad i denne klassiske grenen – en helt unik prestasjon. Både 1929 og 1930 fikk han pene plasseringer i Holmenkollens 50 km; 1929 ble han også tredjemann i det kombinerte langrennets B-klasse. Hans første møte med selve Holmenkollbakken endte imidlertid med fall.

I begynnelsen av 1930-årene flyttet Oddbjørn Hagen til Oslo, og fra 1932 var han medlem av Bækkelagets Sportsklubb, som han representerte resten av sin karriere.

Etter en fin langrennsplassering i Holmenkollen 1931 ble det et nytt fall, men 1932 kunne Hagen hente sin første kongepokal fra dette rennet. Den bedriften kopierte han 1934 og 1935, men falt i hoppbakken etter en soleklar seier i langrennet 1933. I årene 1932–36 vant han Kollens 18 km fem ganger på rad, en prestasjon han er alene om i skihistorien. Det siste året gikk kombinertløperne sammen med spesialistene, og han vant rennet totalt, over halvminuttet foran Annar Ryen, men tapte for Olav Hoffsbakken i kombinert.

Tidligere samme vinter vant imidlertid Hagen OL-gull foran Hoffsbakken i Garmisch-Partenkirchen. Da satte han også kronen på verket ved å vinne kombinert i tre internasjonale mesterskap på rad. Han innledet med seier i verdensmesterskapet i Sollefteå 1935 og kopierte bedriften i Vysoke Tatry året etter. Under de vanskelige forholdene i Sollefteå stod han helt i en klasse for seg. I Vysoke Tatry ble det, foruten gull i kombinert, sølv på 18 km og i stafett, og bare et uhell i sprintlangrennet hindret ham i å ta gull også der. I Garmisch-Partenkirchen ble det også sølv både på 18 km og i stafett.

Pussig nok fikk aldri Hagen tingene til å stemme helt i norgesmesterskapene i kombinert, men han hevdet seg til gjengjeld stort på 30 km, som han vant både 1934 og 1935. Da viste han på ny at han også var en langdistanseløper av stort format.

Ellers vil kanskje mange huske Oddbjørn Hagen som den store stafettløperen. Han hadde en utrolig fighterevne og slo voldsomt til i dueller mann mot mann, bl.a. i duellen mot Arthur Häggblad under VM 1934 og på startetappen i Garmisch-Partenkirchen, men uhell og litt ujevne lagsammensetninger hindret ham i få internasjonalt gull i denne grenen.

I tillegg til tre kongepokaler fra Holmenkollen fikk Oddbjørn Hagen også kongepokal i Tistedalen 1933 og i Gråkallen 1935. 1934 fikk han Holmenkollmedaljen, en medalje han hadde fortjent etter å ha preget internasjonal skisport i en årrekke.

  • Forfatterens eget arkiv