Odd Hølaas ble som journalist husket for grundighet, som forfatter og essayist for dikterisk stemningsrikdom. I 10 år var han i utenrikstjenesten som viktig kulturbærer i Danmark, USA og hjemme. Hans rettferdighetssans og respekt for det menneskelige preget alt hans arbeid.
Etter examen artium 1917 og læretid i Christianssands Tidende kom Hølaas 1918 til Nationen, og 1924–40 var han i Tidens Tegn. Her presenterte han en journalistisk skrivekunst som ble lovprist også blant kritiske kolleger. Han var i besittelse av en artistisk og følsom stil som han var alene om. Den kom tydelig frem i hans forfatterskap, i første rekke i essaysamlingene De talte dager, Øine som ser og Livstegn og speilinger. I De talte dager skrev han om “Huset Tidens Tegn og dynastiet Thommessen”. Det var poengrikt og skrevet med respekt for familien. Han var opptatt av ordet, enten han skrev som journalist eller forfatter: “I den fullkomne, helt lykkelige og harmoniske avis er det ordet som er herre. Alt, overskrifter, klisjeer, det tekniske utstyr, alt skal tjene ordet.” Det uttrykte hans respekt for ord og stil, noe som fulgte ham livet igjennom.
Hølaas var kunnskapsrik og så de lange linjer i vår egen og Europas kulturhistorie. Hans nasjonale holdninger kom godt frem i dokumentarhistorien Norge under Haakon VII og hans bok om Theodor Kittelsen. 1946–56 var han kulturattaché, først i København, deretter i Washington, og han ble med rette regnet blant våre fremste kulturbærere.
Diplomatiet måtte vike da Dagbladet ville ha Hølaas bl.a. som anmelder. Det var 1956, den journalistiske nerve ble igjen vekket og fortsatt preget følsomheten alt han skrev. Det samme kom til uttrykk i hans faste spalte i billedbladet Aktuell, som han overtok etter Aksel Sandemoses død 1965.
Odd Hølaas hadde en naturlig dannelse og ble av enkelte kalt en snobb. Andre mente han var reaksjonær. Begge deler er misvisende. Han var og ville være journalist, livet igjennom. Han ble også kalt radikal; det kom etter at han 1936 utgav boken Nederst ved bordet etter et lengre opphold i USA. Han skrev med harme om behandlingen av den svarte befolkningen, og boken vakte debatt i brede kretser.
Med sin tydelige rettferdighetssans og respekt for det menneskelige fulgte han linjene fra de radikale 1880-årene. Han samlet mye stoff og skrev begeistret om Christian Krohg og Theodor Kittelsen, begge opprørere og foregangsmenn for menneskelig rommelighet og sosial rett.
I den siste essaysamlingen skrev Hølaas om alt fra Ku Klux Klan til fuglefjellene i Nord-Norge, om mennesker han hadde møtt, fra alle land og i alle generasjoner. Boken viste til fulle hvor suverent han behandlet ordene og hvilke rike kunnskaper og vide perspektiver han hadde som kulturbærer.
Han skildrer norsk natur “med en nesten skjelvende ømhet, blandet med en lykkelig årvåken vrimmel av iakttagelser fanget inn i en dikterisk stemningsrikdom”, het det i Carl Fredrik Engelstads minneord da Hølaas døde av hjerteinfarkt, et par uker før han ville ha fylt 70 år.