Instrumentmaker og politiker. Foreldre: Seminarlærer Amund Vikingsen Gjøsteen (1820–73) og Anne Munthe Olsen (1826–1901). Gift 23.11.1877 med Emilie Josefine Sundby (f. 24.8.1853), datter av skredder Kristian Sundby (1825–98) og Johanne Johnsen (1825–84). Søstersønn av Christian Holberg Gran Olsen (1835–1921); bror av Johan David Haslund Gjøstein (1866–1935).

O. G. Gjøsteen må kunne kalles “enhetsskolens far”. Gjennom sitt mangeårige virke i arbeiderbevegelsen og som skolepolitiker i Kristiania var han med på å legge grunnlaget for en rekke viktige reformer i skolevesenet i de første tiårene av 1900-tallet.

Slektsnavnet Gjøsteen/Gjøstein skriver seg fra gården Gjøastein på Voss. Gjøsteens far var en meget begavet lærer, som endte med selv å utdanne lærere ved Stord seminar; moren var sønnedatter av den omstridte Stord-presten Erik Olsen (1761–1834). Gjøsteen kom til Christiania 1870 og begynte samme år som instrumentmakerlærling hos sin morbror Christian Olsen, på folkemunne kalt “Kikkert-Olsen”. Etter fem års læretid ble han 1875 ansatt som ansvarlig for instrumentene ved det såkalte Fysiske kabinett ved universitetet i Christiania, en stilling han satt i helt frem til 1924. Fra 1878 drev han dessuten egen instrumentmakerforretning.

Politisk var Gjøsteen fra tidlige ungdomsår knyttet til den liberale venstrebevegelsen og de filantropiske arbeidersamfunn. Han deltok på landsmøtet for arbeidersamfunnene 1882, var med på å stifte Kristiania Venstre 1884 og deltok på Venstres landsmøter 1886 og 1891. Han var også med på å stifte Den socialdemokratiske Forening i Kristiania 1885 og Det norske Arbeiderparti 1887; han var “ordfører” (partiformann) i DNA 1892–93 og satt i sentralstyret 1894–98. Han spilte en viktig rolle i Mekanikernes forening, og 1891 var han med og stiftet Norsk Jern-og Metallarbeiderforbund.

I 1890-årene befant Gjøsteen seg i et slags grenseland mellom partiet Venstre og Det norske Arbeiderparti. Ved stortingsvalget 1888, ett år etter at han var med på å stifte DNA, stilte han som førstemann på Venstres liste i Kristiania. Han ble ikke valgt, og etter hvert ble han mer og mer misfornøyd med Venstre både når det gjaldt partiets holdning til alminnelig stemmerett og en snarlig unionsoppløsning. Gjøsteen hevdet allerede 1891 at det kunne innføres alminnelig stemmerett i kommunene uten grunnlovsendring, og 1892 krevde han oppløsning av unionen i en artikkel i Socialdemokraten. I begge disse sakene fikk han støtte av Arbeiderpartiet.

1895 ble Gjøsteen valgt inn i bystyret i Kristiania med et flertall av venstrestemmer. Han stod som kandidat både på Venstres og Arbeiderpartiets liste. Intern strid i Arbeiderpartiet førte imidlertid til at han 1901 ble valgt inn som representant for Det demokratiske arbeiderparti, men fra 1904 ble han valgt inn på Arbeiderpartiets liste og satt i bystyret frem til 1919. Han var dessuten medlem av skolestyret 1896–1923 og formann der 1914–19.

Gjøsteen var glødende opptatt av skole og undervisning. Som instrumentmaker ved universitetet begynte han derfor tidlig å lage apparater til bruk i skolefaget fysikk. På en måte var hans arbeid her en forløper for det som senere skulle bli skolelaboratoriene i realfag ved Universitetet i Oslo. Han gav også ut Haandbog i fysik for lærere ved barne-og ungdomsskoler sammen med skoleinspektør O. J. Hoversholm.

Gjøsteens store interesse for skolespørsmål bygde på en sterk tro på skolen som påvirkningsfaktor i et samfunn med alminnelig stemmerett også for arbeiderklassen. I praktisk politikk gikk han sterkt ut mot privatskolene. Dem ville han “sosialisere”, som han uttrykte det, fordi han mente at betalingsskoler medvirket til å holde klassesamfunnet ved like.

O. G. Gjøsteen var fra første stund meget opptatt av at en skulle gjennomføre et enhetskolesystem, der alle opptak til middelskolen skulle bygge på den 7-årige folkeskolen. Han sørget derfor for at Det norske Arbeiderparti allerede 1900 programfestet at middelskolen skulle legges som en øverste avdeling av byfolkeskolen. Han argumenterte også sterkt mot fortsettelsesskolen, som kom inn på landsbygda gjennom skoleloven av 1889 og i byene fra og med 1908. En slik skole ville, etter Gjøsteens overbevisning, sementere klasseskolen enda mer enn før.

Gjennom sin grunnholdning og sitt engasjement for enhetsskolen ble Gjøsteen opptatt av spørsmålet om skolesystemets struktur. Han gikk aktivt inn for å få gjennomført som eneste norm mindretallsforslaget fra 1889, som ville at all undervisning i den høyere skole skulle følge mønsteret 7+3. Dermed ville “klasseskolen” 5+4 forsvinne. Arbeiderpartiet var det første politiske partiet i Norge som fikk et eget skolepolitisk program. Det var først og fremst Gjøsteen som fikk dette til, og det førte til at de andre partiene fulgte etter. Arbeiderpartiets skoleprogram drev også frem en klarere sosial profil i Venstres skolepolitikk enn partiet ellers trolig ville ha fått, med porgramposter som fritt skolemateriell, gratis skolemåltid i byene, fri tannpleie og helsetilsyn i skolen.

I motsetning til broren Johan Gjøstein satt O. G. Gjøsteen aldri på Stortinget, men han engasjerte seg sterkt når skolesaker skulle opp til behandling der. Stortingsvedtaket 1920 om at bare høyere skoler som bygde på 7-årig folkeskole skulle få statsstøtte, hadde støtte av begge brødrene. Gjøsteen satt som medlem av den parlamentariske skolekommisjon 1922–27. Det var arbeidet i denne kommisjonen som i realiteten dannet grunnlaget for de nye skolelovene 1934 og 1935.

  • Haandbog i fysik for lærere ved barne-og ungdomsskoler (sm.m. O. J. Hoversholm), 3 bd., 1907–16
  • E. Bull d.e.: biografi i NBL1, bd. 4, 1929
  • HEH 1934
  • H. Brattset: Det Norske Arbeiderpartis skulepolitikk fram til 1920, mag.avh. (klausulert) UiO, 1955
  • R. Grankvist: Utsyn over norsk skole, Trondheim 2000