Jurist og politiker. Foreldre: Faktor Hans Christian Gundersen (1879–1964) og Hilda Gjeruldsen (1884–1972). Gift 1937 med jordmor Ragna Lange f. Lorentzen (26.3.1904–24.5.1995), datter av generalkonsul Christian Blom Lorentzen (1863–1930) og Ragna Storm (1873–1957).

O. C. Gundersen var en markant skikkelse både som politiker og jurist i tiden etter den annen verdenskrig. Hans virke som statsråd, høyesterettsdommer og ambassadør i Moskva samt i en lang rekke offentlige verv har satt spor i vårt samfunn. Han var tilknyttet arbeiderbevegelsen fra 1928.

Gundersen tok examen artium 1927 og studerte deretter jus ved Universitetet i Oslo. 1931, samme år som han tok juridisk embetseksamen, ble han sendt til Trondheim for å overta ledelsen av Mot Dags avdeling der. Han startet straks sakførerpraksis, ble en meget aktiv deltaker i Studentersamfundet og en fryktet debattant. Etter at Mot Dag var oppløst 1936, åpnet det seg muligheter til å komme med i lokalpolitikken. 1937 gikk han over i kommunens tjeneste som kontorsjef i ligningsvesenet. 1939 ble han utnevnt til rådmann, og samme år fikk han bevilling som høyesterettsadvokat. Da Nasjonal Samling høsten 1940 avsatte ordføreren og innsatte sin egen, var Gundersen en av de tre rådmenn som trakk seg fra sine stillinger.

Gundersen flyktet til Sverige 1942 og arbeidet i den norske legasjon i Stockholm inntil han 1943 kom over til London, hvor han ble sjef for det norske trygdevesenet i eksil. Han deltok også i en bredt sammensatt utenrikspolitisk gruppe; drøftelsene her dreide seg særlig om et nordatlantisk forsvarssamarbeid, den såkalte Atlanterhavspolitikken.

Da Gerhardsen etter frigjøringen dannet sin rene arbeiderpartiregjering november 1945, ble Gundersen justisminister – til stor forbauselse for ham selv, skal man tro hans egen uttalelse. Den 37 år gamle justisminister ble stilt overfor store krav. Først og fremst fikk han det øverste ansvar for gjennomføring av landssvikoppgjøret; dessuten fikk han i oppgave å bygge opp en overvåkningstjeneste.

Det alminnelige krav var et omfattende og hurtig oppgjør med landssvikere og tyske krigsforbrytere. Gundersen gikk til oppgaven med en sikker rettsfølelse og human innstilling. I ettertid har han uttalt: “Om straff overhodet skal ha noen mening, og det må man tro den har, kunne vi ikke ha anvendt den i mindre utstrekning.” Han var en stor beundrer av Knut Hamsuns forfatterskap og håpet at den judisielle observasjon kunne beskytte forfatteren mot videre rettsforfølgelse. Han var også formann for det utvalg som 1962 la frem et omfattende materiale om rettsoppgjøret og om den debatt som hadde vært ført om det.

Under inntrykket av Sovjetunionens ekspansjon i Øst-Europa etter krigen oppstod det i slutten av 1940-årene en stadig sterkere frykt for sviktende nasjonal lojalitet hos kommunistene. Som justisminister tok Gundersen initiativ til å forberede lover som i tilfelle angrep kunne sikre den interne beredskap. Høsten 1950 ble det lagt frem to proposisjoner “om særlige rådgjerder under krig, krigsfare og liknende forhold” og en om endringer i den sivile og militære straffelov. Forslagene til beredskapslover møtte sterk motstand og kritikk i vide kretser. Kritikken gjaldt adgangen til å opprette særdomstoler, interneringsleirer og pressesensur, begreper som man ikke så gjerne så innført i norske lover. Justiskomiteen la da frem et kompromiss hvor de nevnte punkter ble fjernet, men uttalte at den forventet at regjeringen ville forberede slike tiltak, og at de aktuelle regjeringer og storting selv måtte bedømme behovet for dem når situasjonen tilsa det.

Det var faren for en ny krig som var bestemmende for Gundersens politiske interesse og aktivitet i ungdommen. Han søkte en rasjonell løsning på problemene, og det var mer tenkning og teoretisering enn følelser og stemninger som ledet ham frem til noenlunde sammenhengende politiske oppfatninger. Han innrømmet senere at han hadde tatt feil da han i ungdommen lot seg besnære av den marxistiske analyse av det kapitalistiske samfunns sammenbrudd.

Som justisminister falt det også på Gundersen å ordne politiets overgang til fredstidsvirksomhet. Mange mente at politiet fikk for lite ressurser til å skjøtte sine oppgaver, sammenlignet med det som ble brukt på den øvrige gjenreisingen etter krigen, og kritikken mot statsråden fikk sitt humoristiske uttrykk gjennom Arne Svendsens revyvise “Det holder, det, sa Gundersen, det klarer seg med det” fra 1948. Gundersen ble sittende som justisminister til 1952. Året etter ble han utnevnt til dommer i Høyesterett og satt der i første omgang til 1958.

Gundersens særlige interesse for utenrikspolitikk førte til at han flere ganger var med i delegasjonene til FNs generalforsamlinger. 1955 var han dessuten formann for utvalget til endring av FNs pakt og hadde også et par andre oppdrag i FN-sammenheng. Det var dermed ikke unaturlig at regjeringen sendte ham som ambassadør til Moskva 1958, en stilling han hadde til 1961. Under tjenestegjøringen der ledet han den norske delegasjonen til FNs folkerettskonferanser i Genève 1958 og 1960.

Gundersen trådte inn igjen i regjeringen januar 1962 og var handelsminister da regjeringen samme år gikk inn for å søke fullt medlemskap i EEC. Imidlertid stoppet de Gaulle forhandlingene med Storbritannia våren 1963, og det ble da heller ingen forhandlinger med Norge. Etter det korte mellomspillet med John Lyngs borgerlige firepartiregjering høsten 1963 kom Gerhardsen tilbake, og O. C. Gundersen ble justisminister for annen gang. Da Arbeiderpartiet tapte stortingsvalget 1965 og regjeringen måtte gå av, var Gundersen konstituert lagdommer i Eidsivating et års tid før han igjen ble utnevnt til høyesterettsdommer 1967 og satt der til 1977.

Som jurist var Gundersen preget av det legalreformistiske syn som dominerte i han studietid, og som blant annet søkte eiendomsrettens berettigelse i dens sosiale funksjon. Han stilte seg kritisk til de mange fullmaktslover og gikk inn for nedsettelse av forvaltningskomiteen, som ledet til viktige reformer og styrket enkeltindividets rettsvern. Han var spesielt interessert i strafferett, og satt i Straffelovrådet 1953–57. Blant andre offentlige verv kan nevnes at han var styreformann i A/S Vinmonopolet 1953–58, formann i utvalget som vurderte statssekretærordningen 1970–74 og formann i Bankkommisjonen 1977–80.

O. C. Gundersen var et utpreget forstandsmenneske og var utstyrt med et usedvanlig klart intellekt. Han kunne nok virke avmålt i omgang, men vil også huskes for sin humoristiske sans og elegante replikk.

  • Noen betraktninger omkring rettsoppgjøret med landssvikerne. Foredrag i Oslo krets av den Norske sakførerforening 18. jan. 1948, 1949
  • Beredskapslovgivningen. Ot. prp. nr. 78. Foredrag holdt av O. C. Gundersen i Oslo krets av den Norske sakførerforening 2. okt. 1950, 1950
  • Foredrag ved åpningen av fengselsvesenets forelesningsrekke, 1953
  • Statssekretærordningen m.m. Utredning om statssekretærordningen og ordningen med personlige sekretærer eller medarbeidere for statsrådene, NOU 1974:18, 1974
  • HEH, flere utg.
  • Stud. 1927, 1952
  • E. Gerhardsen: Samarbeid og strid, 1971
  • J. Lyng: Brytningsår, 1972
  • d.s.: Vaktskifte, 1973
  • biografi i Nordby, bd. 1, 1985
  • J. Andenæs: Et liv blant paragrafer, 1987
  • samtaler med Torolf Elster og Kjell Eliassen høsten 2000
  • Karikatur av Randi Monsen, 1958; gjengitt i Arb.bl. 21.6.1958