Trelasthandler og borgermester. Foreldre: Ukjente. Gift 1642 med Margrethe Lauritsdatter Hagedorn (død 1665 (begr. 17.5.)), datter av kjøpmann og rådmann Laurits Hansen (død senest 1638) og Marthe Hansdatter (død tidligst 1652).

Nils Lauritssøn var en betydelig kjøpmann og godssamler i Christiania og østlandsområdet på midten av 1600-tallet.

Nils Lauritssøn skal ha vært dansk av fødsel, men ellers vet vi ingenting om hans bakgrunn før han dukker opp som svigersønn til den mektige og nylig avdøde Christiania-rådmann Laurits Hansen. Historikeren Edvard Bull d.e. har karakterisert rådmannsdatteren Margrethe som et lettsindig pikebarn med dårlig rykte og skandalehistorier hengende om seg, og Nils Lauritssøns giftermål med henne brakte ekteparet opp i store fortredeligheter.

Margrethe var 1637 blitt trolovet med Jens Jørgensen, og samme år ble deres datter Maren Jensdatter født. De to giftet seg imidlertid ikke; ifølge Jens skyldtes det rykter om Margrethes umoral. 1641 ble de to trolovede skilt. Dermed kunne Nils og Margrethe gifte seg, men Jens plaget de nygifte så sterkt at Nils var livredd. I en klage til stattholderen hevdet han at han ikke kunne “uden med stoer liffsz fare (…) gaa paa gaden for hannem”. Jens overøste dem med skjellsord og trusler, og han hadde sågar stukket etter dem med kniv gjennom et åpent vindu.

I Christiania måtte Nils Lauritssøn tåle mye sladder om seg og sin hustru, og det ble sagt at han hadde sett gjennom fingrene med Margrethes umoralske atferd fordi det fulgte en betydelig arv med ekteskapet. De nygifte kunne flytte inn i den flotte murgården i nåværende Rådhusgata 19, en gård som var oppført av Margrethes foreldre 1626 og som fortsatt eksisterer (Rådmannsgården).

Sladderhistoriene virvlet opp igjen 17 år senere i forbindelse med en injuriesak. Anna Fredriksdatter, gift med den kjente legen professor Ambrosius Rhodius, beskyldte Nils Lauritssøn for at han som borgermester sammen med Hans Eggertsen Stockfleth hadde latt seg bestikke i sitt verv som dommer. Hun kom dessuten med krasse uttalelser om Nils og hans hustrus usedelighet. Saken endte med at Anna ble dømt som løgner og ble satt på Vardøhus festning for livstid.

Nils Lauritssøn eide sager i Aker, Follo, Romerike og Ringerike og skaffet seg store godssamlinger ved å yte lån til kongen i 1640-årene. Størsteparten lå i området rundt Christiania, men han eide også mange gårder i Akershus og Østfold og noe strøgods i Oppland, Buskerud og Hedmark. Under de store krongodssalgene 1662 kjøpte han for mer enn 20 000 riksdaler i Aker. Flere felles henvendelser til myndighetene fra Nils' leilendinger viser at han var en hard jorddrott, som ville ha best mulig utbytte av sine investeringer.

Nils Lauritssøns største triumf som borgermester i Christiania var at han 1657 (sammen med Stockfleth) greide å få vristet ladestedet Strømsø (i nåværende Drammen) fra Tønsbergs kontroll og lagt det under Christiania. I 1660-årene forhindret han dessuten at Bragernes og Strømsø fikk status som kjøpstad. De to ladestedene sendte 1662 en felles søknad til Frederik 3 om å få fulle kjøpstadsrettigheter. Nils Lauritssøn protesterte heftig mot søknaden mens han oppholdt seg i København samme år. Overfor kongen la han hovedvekt på at dette ville svekke forsvaret av Christiania, som etter at byen 1624 var blitt flyttet inn til Akershus' murer, var blitt en festningsby. Han hevdet at om de to ladestedene fikk det som de ønsket, ville folk fra Christiania og andre steder flytte dit. Den nye kjøpstaden ville derfor vokse seg rik og bli et fristende bytte for fiender, som uten problemer kunne rykke inn fordi den ikke var befestet på tilfredsstillende måte.

Borgermesteren og christianiaborgerne var selvsagt mest opptatt av at en ny kjøpstad ville bli en trussel for deres økonomiske interesser, men de lyktes med sin strategi overfor kongen – å legge vekt på forsvarsaspektet. Stattholder Iver Krabbe og andre militære sakkyndige støttet deres synspunkter. Kongen avslo ladestedenes søknad, men fulgte borgermesterens forslag om at Bragernes skulle få egen byfogd. Christianias takserborgere skulle utligne Bragernes' skatt til kongen og Christiania, men først etter drøfting med representanter fra ladestedet.

Nils Lauritssøn og Margrethe døde begge 1665, med bare to måneders mellomrom og uten å etterlate seg felles barn. Arven etter dem utgjorde 82 gårder og mange sagbruk, og det var strid om fordelingen av arven. Margrethes søster Anna Hansdatter Hagedorn mente at hun som ektefødt søster måtte gå foran uekte datter. Maren Jensdatter kunne imidlertid legge frem et kongebrev på at hun var eneste arving etter sin mor. Tvisten om arven hadde også andre aspekter og ble først avsluttet 1677.

  • NHD, rk. 3, 1929–34
  • Norske supplikker 1660–1662, utg. ved V. Eriksen og R. Fladby, bd. 1, 1988, s. 107–118, bd. 2, 1990, s. 17 og 128
  • NRR, bd. 8, 1884, s. 71 og 116
  • Statholderskabets Extractprotokol af Supplicationer og Resolutioner 1642–1652, bd. 1–2, 1896–1906 og 1662–69, bd. 1–4, 1908–35
  • E. Bull d.e.: Akers historie, 1918, s. 186–189
  • S. H. Finne-Grønn: “Opplysninger om familier i Oslo og det gamle Christiania. 14. Raadmand Lauritz Hansen og Christianias ældste raadhus”, i NTfG, bd. 2, 1920, s. 295–298
  • E. Bull d.e.: Kristianias historie, bd. 2, 1927, s. 30
  • H. Sollied: Akersgårder, 1947
  • T. Pedersen: Drammen. En østlandsbys utviklingshistorie, bd. 1, 1961, s. 173–194
  • K. Sprauten: Byen ved festningen, bd. 2 i Oslo bys historie, 1992, s. 247, 298 og 302