Nils Ihlen var direktør i Det norske skogselskap. I hans direktørtid, som på mange måter falt sammen med det som kan kalles “skogbrukets gullalder”, gjennomgikk selskapet en betydelig forandring. Det var stor aktivitet i skogbruket, nasjonalt og internasjonalt etter den annen verdenskrig, og Ihlen stod sentralt i mye av dette arbeidet. Han representerte f.eks. Norge ved en rekke FAO-konferanser, og her hjemme styrket han skogselskapets posisjon på mange måter.
Ihlen vokste opp på Strømmen, hvor familien drev Strømmens Værksted og hadde jord- og skogbrukseiendom. Han fikk sin høyere utdannelse ved Norges landbrukshøgskole, hvor han gikk ut som skogbrukskandidat 1917. Den første jobben han fikk, var å bestyre Bergen kommunes veddrifter (1917–18). Deretter gikk turen til USA (1919–20). Da han kom hjem igjen, bestyrte han familiens jord- og skogbrukseiendommer inntil han selv overtok 1925. I noen år (1930–39) virket han som medeier og megler i firmaet Oppegaard og Lohrbauer, men ble så ansatt som konsulent i Det norske skogselskap 1939. 1949 ble han utnevnt til administrerende direktør i selskapet.
Nils Ihlen levde opp til skogselskapets formålsparagraf – overfor skogbrukets egne rekker “å arbeide for et godt skogbruk” og overfor allmennheten “å fremme forståelsen av skogens betydning”. Skogbruket gjennomlevde i 1930-årene en vanskelig periode. For å bedre skogsarbeidernes situasjon tok Ihlen til orde for en egen yrkesutdannelse. Det førte til opprettelsen av Yrkesskolen for skogsarbeidere på Sønsterud i Hedmark 1946. Ihlen fikk også utgitt Håndbok for huggere 1941. I dette arbeidet hadde han nært samarbeid med Sønnik Andersen, som var arbeidsinspektør for skogbruket i Statens arbeidstilsyn.
Informasjon og opplæring var oppgaver som stod Ihlens hjerte nær. Han mente at teoretisk opplæring var vel og bra, men ikke nok. En måtte ut i skogen for å drøfte problemene der. Like etter krigen fikk han kjøpt Prestebakke skog i Idd til skogselskapet, og utviklet stedet til en demonstrasjonsskog og et senter for kurs og utferder i skogbruk. Det viste seg etter hvert at stedet lå litt usentralt, og han gikk derfor inn for å flytte virksomheten til Honne i Biri, og etablerte Skogbrukets Kursinstitutt her.
Ihlen var en samarbeidets mann. Skogselskapet utviklet seg i hans tid til et senter for aktiviteter som samlet skogbrukere i forskjellige sammenhenger. Skogselskapet stod sentralt i forbindelse med nordiske skogkongresser og andre lignende arrangementer. Her fikk Nils Ihlen vist sine enestående samarbeidsevner. Han hadde et godt humør og var usedvanlig gjestfri.
Nils Ihlen ble hedret med mange utmerkelser. Han var ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden (1962), kommandør av den svenske Vasaorden og ridder av Dannebrogordenen. Han hadde Skogselskapets Gullmerke, storkors av Norsk forstmannsforenings orden “Den grønne gren”, Sveriges Skogsvårdförbunds silvermedalj og Finska Forstföreningens Hedertecken i gull.