Forfatter. Foreldre: Driftsbestyrer ved Christiania Sporveisselskab Jens Theodor Paludan Vogt (1830–92) og forfatter Johanne Christiane Collett (1833–1906). Gift 1894 med Siri Maria Thyselius (23.4.1854–30.11.1936), datter av svensk statsminister Carl Johan Thyselius (1811–91) og Augusta Sofia Charlotta Melart (f. 1821). Grandnevø (brordatters sønn) av Jonas Collett (1813–51); tremenning av Johan Vogt (1858–1932), Nils Vogt(1859–1927), Benjamin Vogt (1863–1947) og Ragnar Vogt (1870–1943); filleonkel (fars fetter) til Hans Vogt (1903–84).

Nils Collett Vogts navn knyttes i dag nesten utelukkende til hans lyriske forfatterskap, selv om han også skrev romaner, skuespill og svært leseverdige erindringsbøker. Litteraturhistorisk kan man si at han forener 1880-årenes kampdiktning og den mer følsomme og nyromantiske stemningslitteraturen i 1890-årene. Han kalte samlingen av sine utvalgte dikt for Et liv i dikt, og han var den første norske forfatter siden Welhaven som virkelig viet sitt liv til lyrikken. I flere tiår var han en helt sentral skikkelse både i norsk lyrikk og i det norske forfattermiljøet, selv om han bodde utenlands i lange perioder, bl.a. på hustruens gods Finnåker i Västmanland i Sverige.

Vogt stammet fra sterkt konservative embetsmannsslekter på begge sider, selv om Collett-familien hadde flere kunstneriske og kreative medlemmer. I religiøse og politiske spørsmål var det aldri tvil i Jens Vogts sjel, og eldste sønn måtte underordne seg farsautoriteten. Familien bodde en tid ved St. Hanshaugen i Vestre Aker, før de flyttet til Homansbyen og faren fikk bygd hus i den fornemme Josefines gate. Familien hørte til i øverste samfunnslag, og både Ullevål og Berg gård tilhørte slektninger. Alt lå til rette for en solid karriere i embetsverket, men “motsigelsesdjevelen” fikk Vogt til å reagere mot autoriteter og konservative holdninger på alle områder. Han kom tidlig i opposisjon mot foreldrene og mot lærerne ved Kristiania katedralskole. Som svært ung ble han venstremann, og han skrev i hemmelighet radikale politiske bidrag til flere aviser allerede som 17-åring. Han forsøkte seg på et privat artiumskurs, men det gikk dårlig. Familien sendte ham så til Hamar, der han fant seg godt til rette og tok examen artium 1884.

Etter eksamen var Vogt huslærer på en herregård i Värmland, før han begynte å studere jus. Imidlertid sluttet han etter kort tid. Han var aktiv i radikale miljøer i Kristiania, hadde allerede begynt å skrive dikt og fikk flere på trykk i Nyt Tidsskrift 1884–85. Året etter møtte han Carl Nærup, og det ble avgjørende for at han gikk videre med sin lyriske diktning. Med venners hjelp fikk han utgitt Digte i København 1887. Det er en viktig utgivelse i norsk lyrikkhistorie, ikke minst fordi boken inspirerte andre til å skrive poesi i en tid da det ikke var den foretrukne litterære form. Bestemmelsen om å bli dikter var nå endelig for Vogt, og med støtte fra faren drog han til København.

Neste bok ble likevel en roman, og den trakk så sterkt på konfliktene hjemme i forfatterens egne ungdomsår at den indirekte førte til et brudd med faren. Familiens sorg er en roman om generasjonskonflikter i en tid med sterke politiske motsetninger. Vogt planla en fortsettelse av romanen som aldri kom ut, bl.a. fordi 1890-årene tilbød bedre vilkår for lyrikken. Etter farens død 1892, og med penger fra moren, reiste Vogt til Italia, hvor han bl.a. bodde på Capri i lengre tid. Men noen ny diktsamling kom ikke før 1894 – Fra Vaar til Høst. Den representerer hans endelige gjennombrudd.

Samme år giftet Vogt seg med Siri Thyselius, og siden bodde han mye på hennes hjemsted, Finnåker, mellom de mange utenlandsreiser og opphold på kuranstalter for behandling av nervøse lidelser, som det stadig ble flere av. Forfatterskapet gikk videre, i kamp og trengsel og motgang, men alltid videre, med dikt som hovedsjanger, men også med romaner og i perioder dessuten med en rekke dramatiske arbeider. Noveller og essays hører også til forfatterskapet. Nevnes skal også at Vogt i mange år skrev anmeldelser, fast tilknyttet Dagbladet, og at erindringsbøkene – særlig Fra gutt til mann – hører til det beste vi har i sjangeren her til lands.

De siste årene var han svært syk, bl.a. av diabetes. Hustruen døde 1936. Forfatterforeningen sørget for at Vogt ble hentet hjem fra Stockholm, slik at han fikk dø i det landet han på avstand hadde sunget så mange hyllestsanger til.

Nils Collett Vogt var formann i Den norske forfatterforening 1916–19 og i dens litterære råd 1921–27, og æresmedlem i foreningen fra 1929. Han mottok Statens kunstnerlønn fra 1923.

  • Bibliografi i J. Ørjasæter: Nils Collett Vogt. Dikter, opprører, kulturpersonlighet, 2004

    Diktsamlinger

  • Digte, 1887
  • Bibliografi i J. Ørjasæter: Nils Collett Vogt: dikter, opprører, kulturpersonlighet, 2004
  • Fra Vaar til Høst, 1894
  • Musik og Vaar, 1896
  • Det dyre Brød, 1900
  • Fra Kristiania, 1904
  • Septemberbrand, 1907
  • Digte i udvalg, 1908 (og senere utg.)
  • Hjemkomst, 1917
  • Ned fra Bjerget, 1924
  • Vind og Bølge, 1927
  • Et liv i dikt, 1930

    Prosa

  • Familiens sorg, roman, 1889
  • Harriet Blich, fortelling, 1902
  • Mennesker, noveller, 1903
  • Paa reise: skildringer fra ind- og udland, 1907
  • Smaa breve fra Finnmarken, 1918
  • Levende og døde, essays, 1922
  • Fra gutt til mann, selvbiografi, 1932
  • Oplevelser, selvbiografi, 1934

    Dramatikk

  • To mennesker, 1904
  • Naar Musikken dør: Skuespil i fire Akter, 1909
  • Spændte sind; to skuespil, 1910
  • Moren, 1913
  • Therese, 1914
  • De Skadeskudte, 1916
  • Karneval, 1920
  • Forbi er forbi, 1929
  • K. Elster: Illustrert norsk litteraturhistorie, bd. 5, 1934
  • HEH 1938
  • NLH/Bull
  • NLH/Beyer
  • K. Haave: biografi i NBL1, bd. 18, 1977
  • SNL, bd. 15, 1998
  • J. Ørjasæter: Nils Collett Vogt. Dikter, opprører, kulturpersonlighet, 2004

    Kunstneriske portretter

  • Maleri av Erik Werenskiold, 1924; Haugesunds Faste Galleri
  • Litografi av Erik Werenskiold; NG

    Fotografiske portretter

  • Flere fotografier er gjengitt i J. Ørjasæter: Nils Collett Vogt: dikter, opprører, kulturpersonlighet, 2004