Nils-Aslak Valkeapää er en av de mest fremtredende samiske kunstnerne i annen halvdel av 1900-tallet.
Valkeapää vokste opp i en reindriftsfamilie og var nært knyttet til arbeidet i familien. Da han en gang ble spurt om hvorfor han ikke hadde gått inn i reindriften, svarte han at det var fordi han ikke kunne drepe, dvs. ta liv av dyr. Han utdannet seg til lærer i Kemijärvi i Finland, men gikk aldri inn i yrket. Han så på skolen som et instrument i forfinskingen av samiske barn, og det kunne han ikke delta i.
Kort etter tiden på lærerskolen tok Valkeapää fatt på sitt store kunstneriske livsprosjekt, som først kom til å omfatte utgivelser av joik på LP-plater og etter hvert også komposisjoner, bøker, foto- og billedkunstutstillinger, konsertturnéer i inn- og utland, redaksjonelt arbeid og mye mer.
Valkeapää vakte både oppsikt og ergrelse da han 1968 utgav sin første LP-plate, Joikuja, med både tradisjonell joik og joik med musikk. Han stod senere bak en rekke LP-, CD- og MC-utgivelser. Den siste, Dalveleaikkat, ble gitt ut i forbindelse med at han fremførte velkomstjoiken under de olympiske leker på Lillehammer 1994. Valkeapää fikk tonesatt flere av sine dikt, i musikalsk samarbeid med bl.a. Seppo Paakkunainen, Pehr Henrik Nordström og Kaj Chydenius.
Som forfatter debuterte Valkeapää 1971 med pamfletten Terveisiä Lapista, oversatt til nynorsk, Helsing frå Sameland, 1979 og til engelsk 1983. Boken kan leses som et opprørsskrift mot kolonisering og overgrep, men også som en veiviser til samisk kreativitet.
Valkeapää utgav også diktsamlinger, der balansen mellom natur og menneske trer frem. Flere av bøkene vakte oppsikt, f.eks. Ruoktu Váimmus 1985 (Vindens veier, 1990), som bygger på en trilogi fra 1974, 1976 og 1981. Forfatteren stod selv for illustrasjoner og formgivning. Han la vekt på bokens ytre estetikk og kom i sine senere utgivelser til å stille strenge krav.
1991 ble Valkeapää tildelt Nordisk Råds litteraturpris for samlingen Beaivi, áhčážan (Solen, min far), som bl.a. inneholder historiske foto fra den samiske verden. Boken ble 2001 fulgt opp med Eanni eannážan ('Jorden, min mor'), hvor kunstneren selv stod for malerier og foto, mange fra andre kontinenter der det bor urfolk. Bøkene og diktene hans er oversatt til mange språk.
Valkeapää redigerte og bidrog med egne tekster til bøker om andre samiske kunstnere – Paulus Utsi, Johan Thuri og Hans Ragnar Mathisen. Han var også med og startet forlaget DAT OS, hvor han var medeier og hvor de fleste av hans bøker og CD- og MC-produksjoner ble utgitt.
Allerede i ung alder begynte Valkeapää å tegne, og hans sobre strek er særlig tydelig i fremstillingen av fugler, rein osv. Maleriene hans, i kraftige, flammende farger, inneholder spor fra helleristningene. Han deltok med tegninger og malerier på utstillinger i hele verden, fra Kirkenes og Lillehammer til Atlanta, Bejing og Tokyo.
Valkeapää medvirket også i film, bl.a. i Nils Gaups Ofeláš (Veiviseren), hvor han både hadde en rolle og stod for musikken; han har også spilt i Radioteateret og på scenen.
Valkeapää inviterte andre samiske kunstnere med i sine kunsteriske prosjekter og var en god læremester og veiviser. 1978–83 var han Länskunstner i Finland, noe som også forplikter til konsultativt arbeid. Han var kunstnerisk koordinator i WCIP (World Council of Indigenous Peoples) 1978–81, og 1979 tok han initiativ til dannelsen av de samiske kunstnerorganisasjonene, Sámi Girječálliid Searvi (Samisk forfatterforening) og Sámi Dáiddačehpiid Searvi (Samiske Kunstneres Forbund).
Ole Henrik Magga, president i det norske Sametinget 1989–97, har sagt om Nils-Aslak Valkeapää – Áillohas blant venner og som kunstnernavn – at han maktet å få frem dagliglivets mennesker i et samisk landskap på en måte som man måtte stoppe og lytte til. Magga sier også:
“Utgangspunktet var ikke lett, for å si det mildt. Samisk musikk i form av joik var fordømt av de aller fleste – ikke minst av våre eldre. Og ihvertfall i det offentlige rommet. Privat kunne det være noe helt annet. Trykket utenifra var så veldig, veldig tydelig i dette. Bilder innrammet og opphengt på vegger var noe fremmed. Poesi i verdslig form likeså, enda den samiske salmetradisjonen er så full av poesi. Teater har vi aldri hadde sett i moderne form. Áilu greide å trenge igjennom alt dette. Han maktet å nå både våre egne og andre langt utenfor våre nærmeste rekker. I hans toner og i hans ord kunne alle finne budskapet – samtidig. Det er en enorm kommunikasjonskunst. Han var i front i utviklingen av en ny forståelse av oss selv og andres forståelse av oss.”
Valkeapää fikk en rekke priser. Under tildelingen av Nordisk Råds litteraturpris i København 1991 vakte det oppsikt da han foldet ut det samiske flagget og anklaget de nordiske statene for ikke å ville slippe samene inn i Nordisk Råd. 1994 fikk han Enontekiö kommunes kulturpris. Han var æresdoktor ved universitetene i Oulu og Rovaniemi og mottok den estiske ordenen Den hvite stjerne 1995.
1993 opprettet Valkeapää Áillohaš' musikkpris i samarbeid med Kautokeino kommune og Norske Samers Riksforbund. Han donerte også mye av sin billedkunst til kommunen.
I mange år var han nærmest konstant på farten til konserter, kongresser og møter. Han kunne være dødssliten når han kom hjem, men etter uker i fjellet, ofte i ensomhet, gjenvant han både sin seige fysiske styrke og kunstneriske skaperevne.
Da moren ble gammel og skrøpelig, flyttet Valkeapää til Skibotn i Troms. Trekkfuglnaturen i ham førte ham ut til kysten, og han ønsket gjerne å bosette seg ved Ishavets strand. Av samtaler med moren og tegninger fra hennes barndom laget han boken jus gazzebiehtár bohkosivččii ('hvis kjøttmeisen lo'). 26. februar 1996, på vei hjem etter å ha postlagt manuskript og illustrasjoner, ble han alvorlig skadd i en trafikkulykke få kilometer fra hjemmet. Han kjempet seg på bena igjen, klar til å gå videre med sine mange oppgaver, bl.a. å realisere drømmen om å slå seg ned ved fjorden. Hans hjem med atelier, kontor, bolig og sauna stod ferdig like før tusenårsskiftet. Han trente systematisk og kom på ny i gang med turneer og opptredener.
November 2001 drog han på en lang reise til Japan, men døde i Espoo på vei hjem. Han ble gravlagt i Birtavarre i Kåfjord på statens bekostning. Før Nils-Aslak Valkeapää døde, uttrykte han at han hadde fått gjort sitt, og at han ikke fryktet den siste vandringen på jorden.