Nils Trædal var formann i Bondepartiet 1938–48 og var kjent som en romslig og bredt orientert bondepolitiker. Han var sentral i den kystreformistiske delen av partiet, som i årene rundt 1935 demokratiserte partiorganisasjonen ved å løsrive den fra den gamle ledelsen i Norges Bondelag. Dette endret synet på hvem bygdefolket i Norge faktisk var og hva som tjente dem politisk. Han var en av pådriverne bak “kriseforliket” med Arbeiderpartiet 1935 og en forgrunnsfigur i gjenreisingen av Bondepartiet etter 1945.
Trædal vokste opp i Sunndal i et bondemiljø preget av en frilynt haugianisme. Etter middelskolen i Volda 1900 og examen artium på Ragna Nielsens skole i Kristiania 1902 valgte han å studere realfag, men gikk over til teologistudiet 1904 og ble cand.theol. 1910.
En kort tid var han kallskapellan i Nidaros, og 1911 ble han sogneprest i Kolvereid, 1918 prost i Ytre Namdal, 1923 sogneprest i Aukra og 1929 prost i Ytre Romsdal. 1932 ble han sogneprest i Støren. Som prest forkynte han en jordnær, praktisk hverdagskristendom, tilpasset de miljøer han virket i. Forkynnelsen var sosialt orientert og vektla menneskenes strev for åndelig frigjøring og kamp mot ufriheten under “mammon”, som truet åndsliv og selvstendig tenkning.
Trædals politiske virke begynte i Kolvereid, der han var ordfører 1914–19. Han var aktiv i lokalpolitikken og medlem i en rekke kommunale råd og utvalg i Kolvereid, Aukra og Støren og formann og styremedlem i en rekke organisasjoner. 1919 var han medforfatter av det opposisjonelle “Sunnmørsprogrammet” til Venstres landsmøte, som ville styrke landbrukspolitikken og arbeidet for bygdefolkets levekår. For dette ble han ekskludert fra partiet, og han fulgte det nye Bondepartiet fra 1920. Trædal kom inn i rikspolitikken som statsråd for Kirke- og undervisningsdepartementet i regjeringene til Kolstad og Hundseid 1931–33. Etter at bondepartiregjeringen falt våren 1933, ble han nominert og innvalgt på Stortinget.
1934 ble Trædal nestformann i Norges Bondelag, 1935 Bondepartiets nestformann etter kriseforliket med DNA, og partiformann 1938–48. I årene 1945–48 var han visepresident i Stortinget og parlamentarisk fører for Bondepartiet og nøt stor respekt også utenfor sitt parti.
Høsten 1940 bidrog Trædal sterkt til å hindre at Norges Bondelag ble en underavdeling av NS. Han deltok som Bondepartiets representant i riksrådsforhandlingene noen avgjørende dager i juni 1940, han var XU-agent og drev også annet aktivt motstandsarbeid under okkupasjonen. Som prest angrep han ofte NS-styret i sine prekener til han sammen med kirkefronten la ned embetet 1942, og familien ble kastet ut fra prestegården.
Trædal tilhørte bygdeopposisjonen i hjemmefronten og engasjerte seg sterkt mot hjemmefrontledelsens planer om et militært overgangsstyre ved en tysk kapitulasjon, og mot forsøket på å danne en regjering med Paal Berg som statsminister i mai 1945. Trædal mistet selv en sønn, Olav, i tysk fangeleir våren 1945, men var den første på Stortinget som, allerede sommeren 1945, tok til orde for forsoning. Sammen med partifellen Gabriel Moseid tok han tidlig til orde mot den gjeninnførte dødsstraffen og for at rettsoppgjøret skulle bygge på etablert norsk lov.
Trædal motarbeidet alle forsøk på å gjøre teologiske spørsmål og religion til en del av den politiske debatten. Han hadde lite til overs for det nystartede Kristelig Folkeparti og koste seg godt når han kunne erte dem opp i stortingsdebatter.
Han var en dyktig taler og debattant som vant allmenn tillit for sin åpne og rause måte å behandle politiske motstandere på, for sin evne til å lytte og samarbeide og å vinne meningsmotstandere med saklige argumenter, men også for sin vilje til å tale flertallet midt imot. Han var en sterk og pågående kritiker av alle antidemokratiske ordninger, holdninger og handlinger.
Nils Trædal døde 1948 av hodeskader han fikk da han falt ut av vinduet på hybelen sin i Oslo. Han ble gravlagt på statens bekostning.