Faktaboks

Nils Stockfleth
Nils Joachim Christian Vibe Stockfleth
Født
11. januar 1787, Fredrikstad, Østfold
Død
26. april 1866, Sandar (nå Sandefjord), Vestfold
Virke
Prest, opplysningsmann, språk- og kulturforsker
Familie
Foreldre: Fengselsprest, sogneprest og stiftsprost Nils Stockfleth (1756–94) og Anne Johanne Vibe (1753–1805). Gift 21.3.1825 i Vestre Slidre med Sara Cornelia Koren Christie (8.5.1802–8.11.1869), datter av sogneprest Edvard Christie (1770–1847) og Dorothea Marie Christie (1773–1806). Fetters dattersønn av Thomas Rosing de Stockfleth (1742–1808).

Nils Stockfleth var prest i Øst-Finnmark og virket især blant norske samer. Han fikk avskjed som prest etter søknad 1839 for å drive med språk- og kulturforskning og opplysningsarbeid blant samene, bl.a. som oversetter, og for å undervise i samisk og finsk ved universitetet i Christiania.

Stockfleths far døde tidlig, og enken satt igjen med tre mindreårige sønner. Stockfleths barndom og ungdom var derfor preget av trange kår, og studiene finansierte han med lån og arbeid ved siden av studiene. Etter latinskolen i Kristiansand tok han 1803 examen artium i København. Etter anneneksamen tok han fatt på jusstudier ved Københavns universitet, samtidig som han ble ansatt som ekstraskriver ved Kanselliet i den sentrale statsforvaltningen.

Stockfleth avbrøt studiene på grunn av langvarig sykdom. Deretter fulgte han forskjellige forelesninger og gikk i snekkerlære, før han besluttet seg for en militær løpebane, via studentkorpset, hvor han ble opptatt 1808. 1810 avla han offiserseksamen ved militærinstituttet i Rendsborg, hvor han fortsatte sine militære studier samtidig som han gav privatundervisning. Under krigen mellom Danmark-Norge og Sverige 1813–14 tjenestegjorde han ved Slesvigs 1. bataljon og var med i flere trefninger, bl.a. ved Sehested i desember 1813, noe han har skildret inngående i sine memoarer.

Sommeren 1814 søkte han avskjed fra den danske hær og ble samme år opptatt i den nye norske hær som sekondløytnant, senere premierløytnant, ved Sønnenfjelske infanteriregiment. 1818 ble han plassert ved Vangske kompani i Valdres under 2. Akershusiske infanteribrigade, med boplikt i distriktet fra 1820. Ved siden av militærtjenesten var han huslærer hos sognepresten i Slidre, sin fremtidige svigerfar. 1823 fikk han permisjon for å studere teologi. Året etter søkte han avskjed som offiser og avla teologisk embetseksamen ved universitetet i Christiania.

1825 fikk Stockfleth Vadsø prestegjeld, som også omfattet Nesseby og Vardø. Inntil videre skulle han også betjene Lebesby. Umiddelbart etter bryllupet drog ekteparet nordover, en reise som tok nærmere tre måneder. Stockfleth begynte straks å studere samisk, og allerede etter ett år i Vadsø mente han at han snart ville beherske språket. Etter tre år søkte han Lebesby prestegjeld alene, fordi forholdene der lå bedre til rette for studier og praktisk bruk av samisk.

Stadige studiereiser og permisjoner gjorde at Stockfleth bare periodevis forvaltet sogneprestembetet i Lebesby. 1831–33 hadde han stipend for å samarbeide med professor Rasmus Rask i København og finnen dr. Anders Johan Sjögren. Han samarbeidet også med de finske forskerne Matthias Alexander Castrén og Elias Lönnrot og med presten og forskeren Jacob Fellman i Nord-Finland. Fra 1832 underviste han i kortere perioder teologistudenter som siktet mot arbeid nordpå, i samisk og finsk ved universitetet i Christiania.

Etter at Stockfleth gikk av som prest 1839, kunne han vie seg helt til undervisning, forskning og oversettelser. Han fikk rikelige midler til reiser, som han blant annet benyttet til finskstudier i Finland. 1853 fikk han avskjed med en god pensjon, forutsatt at han fortsatte sitt oversettelsesarbeid så langt kreftene strakk til. Hans elev Jens Andreas Friis hadde 1851 overtatt hans lærergjerning ved universitetet.

Fra midten av 1850-årene til han døde 1866 var Stockfleth stadig mer svekket av sykdom. Hans siste oversettelsesarbeid, Luthers postille, ble utgitt 1857, og 1860 utgav han sine memoarer.

Stockfleth blir betraktet som det nordsamiske skriftspråks “andre grunnlegger”; Knut Leem var den første. Etter at misjons- og opplysningsarbeidet blant samene falt sammen omkring 1800, var det flere som rundt 1820 ønsket at arbeidet skulle gjenopptas, blant dem Stockfleths forgjenger i Vadsø, P. V. Deinboll. Påvirkning fra tysk romantikk og de liberale strømninger i synet på minoriteter etter napoleonskrigene bidrog til at samene ble “gjenoppdaget” som folkegruppe i første halvdel av 1800-tallet, og Stockfleth hadde utvilsomt hovedæren.

Stockfleths hovedinnsats var definitivt innen samisk språkforskning, oversettelse av religiøse skrifter til samisk og opplysningsarbeid blant samene. De første oversettelsene makulerte han selv da de ikke holdt mål, og det er allmenn enighet om at han ikke var noen stor begavelse verken som språkforsker eller som språkbehersker. Men kvaliteten økte gjennom forfatterskapet, ikke minst gjennom samarbeidet med de utenlandske kolleger. Hans bidrag til utvikling og modernisering av nordsamisk som skriftspråk er uomtvistelig, bl.a. tok han i bruk latinske bokstaver og nye lydtegn. Han bidrog også til at kunnskapen om den geografiske språkvariasjonen økte ved at han tok utgangspunkt i fjellsamedialekten i Øst-Finnmark, mens Leem hadde lagt fjellsamedialekten i Porsanger til grunn.

Stockfleths katekismeoversettelse var det første samiskspråklige arbeidet utgitt i Norge siden 1776. Enkelte av hans oversettelser og andre skrifter kom til å bli nærmest enerådende i flere generasjoner, som hans bibelhistorie 1840 og 1854 og oversettelsen av Luthers postille 1857. Han hadde planer om å oversette hele Bibelen til samisk, men det ble med Det nye testamente og enkelte deler av Det gamle testamente. Arbeidet med Bibelen ble fullført av J. A. Friis 1897.

Tanken om at prester i samiske distrikter burde kunne samisk, var ikke ny. Men det var Stockfleths fortjeneste at samiskundervisning ble innført ved universitetet i Christiania og at regjeringen 1848 vedtok “presteeksamen” i samisk og finsk/kvensk. Stockfleth mente at både samer og kvener hadde “en hellig Ret” til “sit Sprog og sin Nationalitet”, for dersom ethvert folk fikk lov til å utvikle seg med bibehold av egen kultur og språk, ville det skape fred og harmoni mellom “folkestammene” samtidig som samfunnet ville bli rikere. Hans pluralistiske kultursyn ble sterkt kritisert utover i 1840-årene, og rundt 1850 var det på vikende front overfor den voksende nasjonsbyggingen, som ble ytterligere næret av utenrikspolitisk engstelse i nordområdet.

I flere av sine skrifter gir Stockfleth verdifulle beskrivelser av samer, skogfinner og kvener. Det at han behersket flere faglige tilnærminger i studiet av samene, gjør ham til en av de store “lappologer” i Norden på 1800-tallet.

Under sin siste studiereise i Finnmark 1851–52 ble Stockfleth involvert i det såkalte “Kautokeino-opprøret”. Høsten 1851 bad biskop Juell i Tromsø Stockfleth, som da oppholdt seg i Varanger, om å reise til Kautokeino, hvor prestestillingen var ubesatt og en gruppe læstadianske samer hadde gjort opprør. Meningen var at han skulle dempe uroen, men da han sterkt giktplaget kom frem etter en strabasiøs tur og opplevde “de åndelige” på nært hold og i religiøs ekstase, var hans hissige reaksjon lite heldig – han slo bl.a. med spaserstokken for å roe gemyttene og skape respekt. Hans opptreden de første dagene medvirket trolig til at opprøret fikk de dimensjoner det fikk. Stockfleth ble i Kautokeino i fem måneder i det ledige prestekallet til hans tidligere elev Waldemar Hvoslef overtok i april 1852. Det var Hvoslef og hans familie som skulle oppleve de blodige novemberdagene da opprøret kulminerte.

Nils Stockfleth var ridder av Dannebrogordenen og geistlig medlem av den svenske Nordstjärneorden. Han var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim og av Suomalaisen Kirjallisuuden Seura i Helsingfors.

Verker

  • Abes ja låkkam-girje (ABC og lesebok), 1837
  • 20 Bochstabier- und Lesetabellen (stave- og lesetabeller), 1837
  • Dr. Morten Luther ucceb Katekismusaš, 1837
  • Matthæus ja Markus Evangeliumak, 1838
  • Hærramek ja bæsstamek Jesus Kristus åðða testament (Det nye testamente), 1840
  • Ucceb asatuvvum Altar-Girjaš (en liten alterbok), 1840
  • Grammatik i det lappiske Sprog, 1840
  • Rokkus-ja oappo-girje samas jårggaluvvum N. V. Stokflethast (bønne- og alterbok), 1840
  • Buollevine anekættaivuoda ketekismuš (oversettelse til samisk av K. N. Andersens Afholds-Katekismus 1844) 1846
  • Bidrag til Kundskab om Finnerne i Kongeriget Norge, 1848
  • Bidrag til Kundskab om Quænerne i Kongeriget Norge, 1848
  • Sendebrev til de Herrer Repræsentantere ved 12te ordentlige Storting, 1848
  • Oanedubme dr. Erik Pontoppidans ěilgitusa (Erik Pontoppidans forklaring), 1849
  • Hærramek ja bæsstamek Jesus Kristus oðða Testament (Det nye testamente, i ny og utbedret utgave), 1850
  • Norsk-lappisk Ordbog, 1851
  • Yderligere Bidrag til Kundskab om Finnerne i Kongeriget Norge,1852
  • Ucca Bibalhistoriaš manaidi (en liten bibelhistorie), 1854
  • Doktor Martin Luther loge passion-sarnek (Luthers pasjonsprekener), 1854
  • Salmai girje (Salmenes bok), 1854
  • Dr. Martin Luther kristalaš postille (Luthers postille), 1857
  • Dagbog over mine missionsreiser i Finmarken, 1860

Kilder og litteratur

  • Erlandsen Tromsø, 1857
  • J. Fochhammer: Nils Vibe Stockfleth. En levnetsbeskrivelse, København 1867
  • J. N. Skaar (red.): Breve fra Niels J. Chr. V. Stockfleth 1825–1854, 1896
  • A. B. Wessel: Pastor Stockfleths reiser i Finmarken, 1923
  • J. Beronka: Vadsø bys historie, 1933
  • A. Steen: Samenes kristning og Finnemisjonen til 1888, 1954
  • D. Sivertsen: Læstadianismen i Norge, 1955
  • H. Dahl: Språkpolitikk og skolestell i Finnmark 1814–1905, 1957
  • A. Steen: biografi i NBL1, bd. 15, 1966
  • H. Dahl: Tromsø offentlige lærerskole i 150 år, 1826–1976, 1976
  • K. E. Eriksen og E. Niemi: Den finske fare. Sikkerhetsproblemer og språkpolitikk i nord 1860–1940, 1981
  • E. Niemi: Vadsøs historie, bd. 1, 1983
  • P. M. Aadnanes: Lastadianismen i Nord-Norge, 1986
  • P. M. Berg: Nils Chr. V. Stockfleth. Liv og misjon blant Finnmarks samer, 1989
  • P. O. Kjølås: Bibelen på samisk. En bok om samisk bibeloversettelse, 1995
  • J. P. Nielsen: Altas historie, bd. 2, 1995
  • M. Mikkelsen og K. Pålsrud (red.): Kautokeino-dokumentene. 177 arkivsaker om prosessene i 1851–1867 mot 48 flyttsamer fra Kautokeino, 1997
  • N. Zorgdrager: De rettferdiges strid. Kautokeino 1852, 1997
  • E. Niemi, J. E. Myhre og K. Kjeldstadli: Norsk innvandringshistorie, bd. 2: I nasjonalstatens tid 1814–1940, 2003