Faktaboks

Nils Langhelle
Født
28. september 1907, Bergen
Død
28. august 1967, Hol, Buskerud
Virke
Politiker
Familie
Foreldre: Overkonduktør Nils Olsen Langhelle (1876–1945) og Aletta Nøttingnes (1880–1965). Gift 1938 med Esther Engelsen (14.4.1912–1977), datter av stuert Joachim Engelsen (1882–1931) og Cathinka Bruun (1881–1924).
Nils Langhelle

Stortingspresident Nils Langhelle med noen av dokumentene til Kings Bay-saken. Foto 1963.

Nils Langhelle
Av /NTB Scanpix ※.
Nils Langhelle
Av /Stortingsarkivet.

Nils Langhelle satt i regjeringen fra 1945 til 1955 på ulike poster, men han vil først og fremst bli husket som stortingspresident fra 1958 til 1965.

Langhelle vokste opp i Bergen. Faren var konduktør på Bergensbanen og aktiv i sin fagforening. Nils var skoleflink og fikk plass i den første gymnasklassen i Bergen som tilbød gratis skolegang og fritt materiell frem til examen artium. Nesten alle som gikk i denne klassen på Tanks skole, ble senere politisk engasjerte. I en periode da Nils Langhelle var statsråd, hadde han en av klassekameratene, Nils Handal, som kollega, mens en annen, Knut Tjønneland, var ordfører i Bergen.

16 år gammel meldte Nils Langhelle seg inn i det sosialdemokratiske ungdomslaget “Frihet”. To år senere tok han examen artium som preseterist. Han var ferdig utdannet lektor 1934 med fagene historie, tysk og engelsk. Han ble en anerkjent dyktig lærer, men foretrakk en stilling som bestyrer av arbeidskontorets ungdomsavdeling. Den lot seg lettere kombinere med politisk arbeid.

Nils Langhelle var 28 år gammel da han 1935 ble formann i Arbeiderpartiet i Bergen. Han var en av byens mest fremtredende motstandere av nazismen og spilte en viktig rolle i motstandsbevegelsen før han 1943 ble arrestert og sendt til Sachsenhausen.

I Arbeiderparti-regjeringen som Einar Gerhardsen dannet etter valget høsten 1945, ble Nils Langhelle arbeidsminister. Noen måneder senere ble departementet omorganisert, og Langhelle ble samferdselsminister. Han hadde hovedansvaret og fikk hovedæren for at Norge gikk inn i det skandinaviske luftfartselskapet SAS.

Da Oscar Torp overtok som regjeringssjef i november 1951, overtalte han Nils Langhelle til å overta ledelsen av Forsvarsdepartementet. Faren for en ny verdenskrig ble sett på som reell. Det hadde vært uro omkring forsvarspolitikken i regjeringen, i Stortinget, i pressen og i offiserkorpset. På kort tid fikk Nils Langhelle skapt et forsvarspolitisk samarbeidsklima.

Juni 1954 måtte Oscar Torp finne ny handelsminister etter Erik Brofoss, som ville bli direktør i Norges Bank. Torp vendte seg igjen til Nils Langhelle. Han tok jobben, men hadde den ikke lenger enn til januar 1955. Da kom Einar Gerhardsen tilbake som regjeringssjef. Det vakte oppsikt at Nils Langhelle ikke kom med i hans nye regjering.

Langhelle tok sin plass på bergensbenken i Stortinget. Han beholdt den etter at han 1. august 1955 ble SAS-sjef i Norge. Januar 1957 ble han valgt til visepresident i Stortinget og rykket opp som førstepresident da Oscar Torp døde 1958.

Nils Langhelle var som skapt for presidentstillingen, en tålmodig lytter som med elskverdig myndighet ledet debattene og voteringene, alltid med god kontroll over seg selv og forsamlingen. Med velplasserte, lune replikker kunne han utløse en befriende munterhet. Utad representerte han Stortinget med naturlig verdighet. I den lange rekken av presidenter vil Nils Langhelle rangere som en av de store.

I begynnelsen av 1960-årene var Langhelles navn stadig fremme i spekulasjonene om hvem som skulle bli Einar Gerhardsens etterfølger. Gerhardsen selv kunne gjerne ha tenkt seg Langhelle som både statsminister og partiformann. 1965 ble Trygve Bratteli valgt til ny partiformann og dermed statsministerkandidat. Nils Langhelle døde i sin hytte på Haugastøl sommeren 1967, like før han ville ha fylt 60 år.

Verker

  • Arbeiderforhold og arbeiderbevegelse i Bergen 1888–1903, h.oppg., 1934

Kilder og litteratur

  • Stud. 1926, 1951
  • HEH 1964
  • biografi i Nordby, bd. 1, 1985
  • E. Helle: Nils Langhelle. En politisk biografi, 1991

Portretter m.m.

  • Maleri av Aase Asp Lunde, u.å.; Stortinget, Oslo