Lendmann og gjaldker. Foreldre: Lendmann Sigurd Ranesson (ca. 1070–ca. 1130) og Skjaldvor Brynjolvsdatter. Gift, men hustruens navn er ikke kjent.

Nikolas Skjaldvorsson var en av de sentrale skikkelsene i kretsen rundt Erling Skakke og hans sønn kong Magnus i 1160- og 1170-årene.

Nikolas hadde slektskapsforbindelser med både kongehuset og gamle høvdingslekter. Faren Sigurd tilhørte stormannsætten fra Steigen på Engeløya i Hålogaland og hadde vært lendmann under kongene Magnus Berrføtt, Øystein og Sigurd Jorsalfare; moren var kong Magnus' halvsøster, og Nikolas omtales i kildene alltid med matronymet Skjaldvorsson. Han er første gang nevnt 1159, og da som en av stormennene som hadde sluttet opp om kong Håkon Herdebrei. Under slaget ved Hisingen samme år ble Nikolas' skip ryddet av kong Inges menn, og selv fikk han grid av kongen. Etter Inges fall sluttet Nikolas opp om Erling Skakke, og i årene som fulgte, var han satt til å lede landvernet i Bergen.

Etter kong Håkons fall 1162 ble broren Sigurd Markusfostre tatt til konge. Etter at de hadde mislyktes militært på Østlandet, søkte Sigurd og hans fosterfar Markus til Nidaros, hvor de fikk skip og mannskap. De seilte sørover, men unngikk Bergen da de fikk vite at fienden var mannsterke der i byen. Ved Lista fikk de opplysninger om Erlings veldige hær i Viken og satte derfor nordover igjen. Da de for annen gang seilte forbi Bergen, var Nikolas forberedt og angrep med flere folk og større skip. Sigurd og Markus forsøkte å rømme unna, men deres flåte ble spredd og de fleste drept. Noen dager senere ble kongen og hans fosterfar funnet og brakt til Bergen, hvor Sigurd ble halshugd og Markus hengt. Med den sentrale stilling Nikolas hadde i Bergen, må vi gå ut ifra at han enten stod bak eller i det minste samtykte i denne handlingen.

Nikolas Skjaldvorsson var Erling Skakkes mann. Han pekte på Erling og hans sønn da det skulle velges ny konge og riksstyrer, og vi kan regne det som rimelig sikkert at Nikolas deltok under kroningshøytidelighetene i Bergen 1163, og at han var blant de 12 lendmenn som etter loven svor eden sammen med kong Magnus.

Erling Skakke lyktes i hovedsak i å forhindre motstandsflokkene i å etablere seg i noen del av landet. Unntaket var Trondheim, dit opprørerne satte kursen etter å ha mislyktes militært og politisk i landet for øvrig. 1164–65 hadde sågar ledende menn i Trondheimen alliert seg med kong Valdemar 1 av Danmark mot Erling og hans sønn. Riksstyreren fikk nyss om dette, og med en rask militær aksjon slo han ned opprørstendensene før han satte fokus på danskekongen.

For Erling var det nå viktig å konsentrere seg om situasjonen på Østlandet, og det var da avgjørende å få plassert lojale støttespillere i Midt-Norge. Nikolas hadde ved flere anledninger vist seg å være nettopp det, og det var sannsynligvis nå han ble overdratt myndigheten som gjaldker i Nidaros. Han omtales ikke flere ganger i sammenheng med landvernet i Bergen, bare i tilknytning til Trondheim. Nikolas oppholdt seg ofte i kaupangen, hvor han ifølge Heimskringla styrte alt for bymennene. Fra 1165 til 1176 er kildene uten opplysninger om Nikolas, og årsaken er sannsynligvis at det nå var ro i landsdelen han var satt til å styre. At lokalbefolkningen var fornøyd med Nikolas' myndighetsutøvelse, går frem av opplysningen om at folk sørget svært over ham etter hans død. Han ble også kalt “en stor høvding”.

Foruten ættegården Steigen hadde Nikolas også gård i Nidaros. Det var her han som Erlings og Magnus' betrodde støttespiller endte sitt liv under birkebeinernes angrep på byen 1176; lojal til det siste, nektet han å motta grid fra Øystein Møyla. Nikolas og mennene hans verget seg med bue, spyd og ovnsteiner, mens birkebeinerne hugde ned husene. Nikolas hadde et rødt skjold med forgylte nagler i og en rand av stjerner omkring. Birkebeinerne skjøt så hardt at pilene stod i like til surrebåndet. “Nå lyver skjoldet for meg,” sa Nikolas og falt, sammen med en stor del av sitt mannskap.

  • HKr
  • O. A. Johnsen: biografi i NBL1, bd. 10, 1949