Erkebiskop. Foreldre: Jacob Finkenow; morens navn er ikke kjent.

Nikolas Jacobsson ble utnevnt av paven til erkebiskop i Nidaros 1382, men kan ikke ha oppholdt seg lenge i Nidaros. Han tilhørte den danske adelsslekt Finkenow, men brukte ikke selv dette navnet. Han ble gjerne betegnet med det personlige tilnavnet Ruser eller Rusare.

De islandske annaler antyder at domkapitlet i Nidaros ønsket en av sine egne på erkebispestolen etter Tronds død. Dronning Margrete gjorde imidlertid sin innflytelse gjeldende for å få paven til å velge hennes kandidat. Margretes politikk gikk ut på å plassere lojale folk i bispestillingene, personer som ofte hadde sin bakgrunn fra det danske kongelige kanselli i Roskilde. Nikolas passer godt inn i dette mønsteret. I perioden 1372–81 hadde han kanonikater i både Roskilde og Århus. Omkring 1374 var Nikolas og hans bror Peter høvedsmenn på de tre borgene på Als, et par år senere fikk han kongelig gods på Sjælland på livstid. 1380 kjøpte han en gård med steinhus ved Roskilde. Året etter skrev han seg inn ved det juridiske fakultetet ved universitetet i Praha som “svoren råd hos kongen av Danmark og Norge”, og 1382 utnevnte paven ham til den ledige erkebispestolen i Nidaros.

Nikolas reiste nordover via Danmark, der han i november 1382 sa fra seg det gods han hadde fått av kongen. August 1383 deltok han på et norsk høvdingmøte i Tønsberg. Etter det har han trolig fortsatt til Trondheim. En av de islandske annaler forteller at Nikolas ikke hadde pallium. Sikkert er det i alle fall at han ikke betalte de pålagte avgifter til paven og hans embetsmenn i Roma; gjelden ble overført til etterfølgerne i embetet. I annalene heter det også om ham at “mens han var i Norge hadde han ikke utført sin biskopelige tjeneste, slik at han hadde ikke foretatt noen vielser og ikke fermet noen barn”. Bortsett fra annalene er det ingen skriftlige kilder som kan si noe om Nikolas' embetsførsel. Han vendte snart tilbake til Danmark, der han sommeren 1386 sammen med en del andre høyere geistlige utstedte et avlatsprivilegium for Mariakirken i Oslo. Høsten samme år døde han.

Da Nikolas forlot Nidaros, tok han med seg noen kister med verdisaker og liturgisk utstyr. Dette, kombinert med den negative omtale Nikolas ble til del i de islandske annaler, har gitt ham et temmelig dårlig omdømme i norsk historieskrivning. Det er imidlertid ikke noe som tyder på at Nikolas hadde til hensikt å rane Nidaros domkirke for store verdier. 1387 ble det satt opp en liste over de gjenstander han hadde tatt med seg til Danmark, eiendeler som tilhørte selve erkesetet. Dronningen og det danske riksråd hadde tatt vare på sakene, som ble overlevert den neste erkebiskop i Nidaros, Vinald. Ettersom Nikolas bl.a. hadde tatt med seg regnskaper, en jordebok, et sekret og et segl foruten utstyr til liturgisk bruk, ser det ut til at han for en kortere eller lengre periode hadde tenkt å lede Nidaros erkebispestol fra Danmark.

Nikolas Jacobsson ble minnet som velgjører i benediktinerklosteret Skovkloster (Herlufsholm); kanskje er han gravlagt der. Hans bror, ridderen Peter Finkenow, innstiftet i det samme klosteret et alter viet til St. Olav, der det ble holdt daglige messer.

  • RN, bd. 7, reg. s. 605
  • Isl.Ann
  • R. Keyser: Den norske Kirkes Historie under Katholicismen, bd. 1–2, 1856–58
  • K. Erslev: biografi (Finkenov, Niels Jacobsen) i DBL1, bd. 5, 1891
  • L. Daae: “En Krønike om Erkebiskopperne i Nidaros”, i Trondhjems 900 Aars Jubilæum, Trondheim 1897
  • O. Kolsrud: biografi i NBL1, bd. 10, 1949
  • C. Joys: “Erkebiskopene Nicolaus Rusare og Vinald”, i A. Fjellbu m.fl. (red.): Nidaros erkebispestol og bispesete 1153–1953, bd. 1, 1955, s. 394–401
  • E. Haug: Provincia Nidrosiensis i dronning Margretes unions- og maktpolitikk, Trondheim 1996
  • A. Dybdahl (red.): Nidaros Domkirkes og geistlighets kostbarheter,Trondheim 2002