Teolog. Foreldre: Ukjente. Gift 1639 med Maren Jensdatter Jersin, datter av biskop Jens Dinesen Jersin (1588–1634) og Anne Hansdatter Wolf (død 1625).

Niels Svendssøn Chronich var opposisjonell teolog og utgav flere omstridte skrifter mens han var lektor ved gymnasiet i Christiania. Etter mange års strid gav han opp embetet og flyttet tilbake til Danmark, der han senere ble bannlyst og landsforvist.

Chronich ble dimittert fra latinskolen i Kolding 1628 og var antakelig blant de første som avla teologisk embetseksamen (attestas) ved universitetet i København etter at den 1629 ble obligatorisk som forutsetning for å få embete. 1633 ble han immatrikulert ved universitetet i Groningen i Nederland, der han studerte orientalske språk og disputerte på en avhandling om forholdet mellom hebraisk og arabisk. 1637 fikk han magistergraden ved universitetet i København, og 1636–39 var han rektor ved latinskolen i Kolding.

1639 ble Chronich – uten ansøkning – utnevnt til lektor i teologi ved det gymnasium (en høyere undervisningsanstalt primært beregnet for utdanning av prester) som 1636 var blitt opprettet i Christiania. Her ble han leder for en gruppe som holdt religiøse møter (“konventikler”) i private hjem. Til lektorstillingen hørte også plikt til å preke i byens hovedkirke, og gjennom sine offentlige prekener la Chronich etter hvert for dagen en radikal, botsorientert kristendomsforståelse. I en julepreken 1642 kom han med sterke utfall mot all “falsk og hyklersk kristendom”. Etter dette ble han nektet adgang til å preke i kirken. I mars 1643 ble det i første omgang oppnådd forlik mellom ham, biskopen og byens prester, og juleprekenen ble endog trykt (Aandelige Jule-Betenckning, 1644) som en av de første bøker utgitt i Christiania. Senere utgav Chronich tekster med sterke endetidsforventninger (Tre Aandelige Sange, 1649).

Chronichs syn kan beskrives som en mystiker-inspirert religiøs individualisme med stor vekt på den individuelle trosopplevelse, fellesskap mellom likesinnede og skepsis mot kollektiv religiøsitet og ytre kirkeordninger som gudstjeneste og presteembete. De sant troende skulle holde seg borte fra “verden” eller “Babel”, som var dominert av død og ubotferdig tro. Chronichs budskap var ikke spesielt originalt; han hadde mange forbilder både i Danmark og i utlandet, blant andre tyskerne Johan Arndt, Jacob Böhme, Christian Hoburg, Abraham von Franckenberg og Johann Jacob Fabricius.

Chronich fremførte imidlertid sine synspunkter i et meget provoserende språk; prestene ble omtalt som “Satans apostler” eller “sladrende papegøjer, og hunde som lade sig munden stoppe med et stykke kjød”. Han mente selv han hadde fått guddommelig pålegg om å fremføre sitt doms- og botsbudskap, og at Den Hellige Ånd fortalte ham hva han skulle si. Etter klager fra prester og lekfolk i Christiania ble det 1649–50 ført en rekke forhandlinger og forhør om saken ved domkapitlet i byen og ved bytinget. Anklagene gjaldt både at Chronich hadde avvikende læremeninger, og at han hadde fremført uberettiget kritikk mot presteskap og kirkelige ordninger. Som et svar til sine motstandere utgav han 1651 det store verket Troens Erindring oc Prøfuelse.

Han ser ut til å ha hatt en forsvarer i den norske stattholder, Hannibal Sehested, men Sehesteds fall i 1651 gav motstanderne nye muligheter. Etter en omfattende behandling av konflikten ved universitetets konsistorium og en egen kommisjonsdomstol i Christiania oppgav han 1652 sitt lektorat og flyttet til København med en brukbar pensjon. Her fortsatte han sin radikale forkynnelse, fikk nye meningsfeller, og gav til kjenne en oppfatning av treenigheten og kristologien som avvek fra den ortodokse. Universitetets konsistorium dømte ham 1655 til landsforvisning eller annen egnet straff, og de sivile myndigheter holdt ham deretter fengslet på Dragsholm. Her ble han vist en viss romslighet, antakelig etter påvirkning fra sentralt plasserte sympatisører. Den engelske gesandt i København gikk i forbønn for ham, og det førte 1658 til at Frederik 3 utstedte en løslatelsesordre.

Etter ytterligere ett år i København drog Chronich i mai 1659 sammen med sin hustru til Nederland. Avreisen fant sted parallelt med at han ble lyst i bann fra prekestolen i St. Nikolai kirke i København. Samme høst advarte konsistoriet offentlig mot at danske studenter skulle ha forbindelser med ham; slike forbindelser ville for fremtiden hindre dem i å få embeter i Danmark. I Nederland ser Chronich ut til blant annet å ha tilhørt kretsen rundt pedagogen Johan Amos Comenius i Amsterdam. Om Chronich tross sanksjonene fortsatt hadde kontakter med hjemlandet, er ikke påvist, og han forble i utlandet til sin død.

Chronichs virksomhet illustrerer de sammensatte religiøse og kulturelle forhold i norske byer på 1600-tallet, der impulsene ikke var ensidig bundet av statlige, konfesjonelle eller standsmessige grenser. Hans skrifter forble dessuten kjent lenge etter at han drog i utlendighet, og ble inspirasjon for radikale vekkelsesbevegelser også på 1700-tallet.

  • συγκρισις lingvarum orientalium insignem hebraicæ cumprimis & arabicæ convenientiam σαϚεστερoν και αμαθεστερoν exhibens, Groningen 1635
  • Aandelige Jule-Betenckning, om den allerstørste Glæde oc allerhøyeste Ære, at bekomme oc beholde, udi vor Frelsere Jesu Christo, formedelst hans hellige oc glædelige Fødsel og menneskelige Naturs Annammelse. Fremsat oc prædicket for Christianiæ Menighed, til en Tolffprædicken udi Christianiæ Kircke, paa 1. Juledag 1642, 1644
  • Tre aandelige Sange, af huilcke den Første taler om disse Aaringers Straff, Plager oc Hiertegn, besynderlig det næstforgangne Aars 1648. – Den anden Sang: Huor udi handlis om den store, herlige oc merckelige vor Herris Jesu Christi Dag, som nu fast tilstunder. Christiania, d. 22. Aprilis Anno 1647. – Den tredie Sang, som indeholder aandelige Glæde udi Christo Jesu imod hans herlige Tilkommelse. Christiania, d. 14. Dec. 1646, 1649
  • Troens Erindring oc Prøfuelse; det er: Huorledis en huer aff os, som kaldis Christne, skal ved Guds aabenbarede Ord erindris oc paamindis om den sande Tro og ved samme Erindring prøfue sig selff, paa det at mand icke skulle ved den falske Tro forføris oc bedragis, 1651

    Etterlatte papirer

  • En redegjørelse for hans oppfatning om Kristi menneskelige natur 1658, finnes som manuskript (Gl. Kgl. Saml. 8o, 3410) i Det Kgl. Bibliotek, København, også gjengitt i Kornerup 1942 (se nedenfor), s. 76–84
  • Dokumenter i saken mot Niels Chronich (1643–52) finnes i RA, Oslo (Danske Kanselli. Skapsaker. Tillegg til skapsakene, pakke 5)
  • J. C. Berg: “Efterretninger om det af Kong Christian den Fjerde stiftede Gymnasium i Christiania, og sammes Lærere”, i Budstikken 1821, spalte 373–392, 399–406, 414–422 og 434–438
  • P. Coucheron: “Om Mag. Niels Svendsen Krønikes Stridigheder med Præsteskabet i Christiania i Aarene 1642–1652”, i Theologisk Tidsskrift for den evangelisk-lutherske Kirke i Norge, rk. 1, bd. 1, 1858, s. 234–255, 257–298, og rk. 1, bd. 2, 1859, s. 46–67
  • H. F. Rørdam: “Separatisten M. Niels Svendsen Chronich og hans Tilhængere”, i Kirkehistoriske Samlinger, rk. 3, bd. 3, København 1881–82, s. 508–609, og rk. 3, bd. 4, 1882–84, s. 561–628
  • biografi (med bibliografi) i Ehrencron-Müller, bd. 2, 1925
  • A. Brandrud: biografi i NBL1, bd. 3, 1926
  • B. Kornerup: “Nye Bidrag til Separatisten Niels Svendsen Chronichs Historie”, i Kirkehistoriske Samlinger, rk. 6, bd. 4, København 1942, s. 60–84
  • K. Valkner: Norges kirkehistorie ca. 1500–1800, 1959
  • O. Kolsrud: Presteutdaningi i Noreg, 1962
  • O. Hagesæther: Norsk preken fra reformasjonen til omlag 1820, 1973
  • A. Aarflot: Norsk kirkehistorie, bd. 2, 1967
  • O. Kolsrud: Noregs kyrkjesoga, bd. 2 (manuskript, Teologisk Fakultet, UiO)