Foreldre: Lagmann Thomas Bredal (1688–1738) og Anna Dorothea Krog (1711–43).
Ugift.
Niels Krog Bredal var en norsk forfatter, oversetter og teaterdirektør. I 1760-årene var han borgermester i Trondheim og deltok der i stiftelsen av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. Han var siden direktør ved Det Kongelige Theater i København og medstifter av Norske Selskab.
Bredal hadde en stor litterær produksjon og betydelig innflytelse i samtiden, men i litteraturhistorien omtales han som lite original og motepreget og en typisk representant for sin tids smak og sjanger.
Niels Krog Bredal vokste opp i et litterært interessert hjem og ble i 1747 oversendt (dimittert) fra katedralskolen i Trondheim til universitetet i København, hvor han først studerte teologi og deretter jus og avla dansk juridisk eksamen i 1755. Hans litterære interesser førte ham inn i en krets av danske og dansk-tyske filologer og historikere, og 20 år gammel debuterte han med en oversettelse av Ovids metamorfoser. Verket tilegnet han Ludvig Holberg, som han beundret for hans arbeid for morsmålets sak.
Bredal var en uhyre produktiv forfatter. Han oversatte i 1750- og 1760-årene en god del nyere tysk og fransk litteratur til dansk og skrev læredikt og robinsonader etter engelsk mønster.
Hans første trykte originalarbeid var syngespillet Gram og Signe eller Kierlighets og Tapperheds Mesterstykke (1756), hvor stoffet er hentet fra Saxo. Stykket er et heroisk forklednings- og kjærlighetsdrama og er blitt regnet som det første nasjonalhistoriske skuespillet i norsk litteraturhistorie. Bredal håpet at et nytt nasjonalt stoff ville kunne skape et nytt og mer poetisk språk. «Kierlighed til mit Moders Maal har været den eneste Spore, der har drevet min Geist og ført min Pen», skrev han i fortalen.
1757 leverte han den første danske «pastorelle», hyrdespillet Eremiten, som ble fremført i anledning kongens fødselsdagsfest, hvor det idylliske landskapet betegner Danmark under enevoldskongen. Også med dette stykket ville Bredal bidra til språkets forbedring: «Danemarks og Norges trohiertige Ønsker haver lagt mig hvert Ord i Pennen, og Sproget var i sig selv rigt nok til at udføre hvad Hiertene tilsier.» I de neste par årene skrev han i rask rekkefølge for teateret en rekke små syngespill som ble fremført som mellom- eller etterspill til et hovedstykke. Med disse ville han tilby stykker på morsmålet til erstatning for de sedvanlige italienske intermezzi. Han valgte stoffet fra hyrdediktningen og utformet stykkene etter mønster fra samtidens tyske idylliske litteratur.
I 1761 ble Bredal utnevnt til borgermester i Trondheim etter at han i 1757 var blitt viseborgermester. Han deltok i dannelsen av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab og fungerte som selskapets første sekretær. Ved siden av sin embetsgjerning utfoldet han en hektisk virksomhet i byens litterære og musikalske liv.
I 1770 vendte Bredal tilbake til København. I 1771 ble han ansatt som direktør for Det Kongelige Theater og utgav samme år syngespillet Tronfølgen i Sidon, en original lyrisk tragikomedie. Musikken var spesialkomponert av kapellmester og meddirektør Sarti. Stykket var på aleksandriner etter fransk mønster og med arier etter italienske forbilder og ble en av skyteskivene for Johan Herman Wessels parodi Kierlighed uden Strømper. Tronfølgen i Sidon ble en publikumssuksess og en kritikerskandale. Det ble hudflettet av den unge danske kritikeren Peder Rosenstand-Goiske i hans nyetablerte organ Den dramatiske Journal. Bredal svarte på kritikken i et polemisk stykke som han kalte Den dramatiske Journal eller Critik over Tronfølgen i Sidon. Et Efterstykke i een Handling. Da det ble oppført i november 1771, ble det utkjempet et drabelig teaterslag, som kulminerte med at de militære slo løs på studentene.
1772 utlyste Bredal en konkurranse om den første danske «Original-Tragoedie» og kåret Johan Nordal Bruns Zarine til vinner.
Bredal var en av stifterne av Norske Selskab og bidro aktivt til selskapets versprotokoll. Han døde ugift i 1778 i København.
Til tross for Bredals store litterære produksjon og betydelige innflytelse i samtiden har litteraturhistoriens dom over ham vært særdeles lite nådig. Det har vært vanlig å påpeke hans manglende litterære originalitet, motepreg og avhengighet av forbildene. Men Bredal var en typisk representant for sin tid og dens smak for imitasjon og stil- og sjangerblanding. Han krevde heller ingen personlig dikterære, noe hans selvironiske – opprinnelig latinske – gravskrift vitner om: «Her hviler Bredal, frivillig rimsmed, ufrivillig borgermester, musene hengiven, mot musenes vilje.»
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.