Kjøpmann og bankier. Foreldre: Skreddermester Christian Andresen og Cecilie Cathrine Asmussen. Gift med Engel Johanne Christiane Reichborn (1790–9.7.1826), datter av regimentsfeltskjær Heinrich Wilhelm Reichborn (1750–1809) og Kirstine Elisabeth Cathrine von Koss (1766–1831). Far til bankier Nicolay August Andresen (1812–94) og kjøpmann Johan Henrik Andresen (1815–74).

Nicolai Andresen la grunnlaget for en i norsk sammenheng betydelig bankierforretning, som fra 1913 ble ført videre som aksjeselskap under navnet Andresens Bank. Etter fusjon med Bergens Kreditbank 1920 (som Foreningsbanken), styrt avvikling under bankkrisen i 1920-årene og reorganisering 1928, ble Andresens Bank i etterkrigstiden en av Norges største forretningsbanker. 1966 fusjonerte den med Kristiania Folkebank og Realbanken, og 1980 gikk den inn i Kreditkassen.

Nicolai Andresen hadde gått i lære hos en kjøpmann i Flensburg før han 1801 innvandret til Christiania, hvor han trådte inn som kompanjong i kjøpmann G. F. Hagemanns forretning. Denne stillingen hadde han inntil han 1809 løste eget handelsborgerskap, og 14. mars etablerte han sin egen kjøpmannsforretning.

Andresen var også fabrikkeier og skipsreder. 1820 eide han et såpekokeri ved Fredensborg på Hammersborg, og fra 1831 inngikk han i kompaniskap med kaptein Jacob Munch om driften av dennes gipsornamentfabrikk på Tjuvholmen ved nåværende Aker Brygge. Etter eierskiftet satset fabrikken, etter initiativ fra Andresen, på produksjon av glasserte takstein og gesimsstein av brent leire.

Andresens virksomhet som reder skriver seg fra tiden etter de store konkursene i Christiania 1819–20, som bl.a. omfattet det Ankerske fideikommiss. En rekke fartøyer gikk inn i konkursboene. Disse ble solgt, og rundt midten av 1820-årene dukket nye redere opp, blant dem den innvandrede sønderjyde Westye Egeberg, som ble byens største reder, folk som Jørgen Young og Jacob Meyer, og altså Nicolai Andresen, som hadde eierinteresser i skip sammen med Chr. Heyerdahl.

Ved siden av den industrielle virksomhet og skipsfartsinteressene var det kjøpmannsvirksomheten som var den sentrale i Andresens firma. Det var i forbindelse med denne at bankiervirksomheten utviklet seg. I utgangspunktet dreide den seg i hovedsak om vekseldiskontering for å finansiere handel.

Nicolai Andresen deltok også aktivt i det offentlige liv i hovedstaden. 1818 møtte han på Stortinget som suppleant for kjøpmann Paul Thrane. Til Stortinget 1821 ble han også valgt som suppleant, men 1824 møtte han som fast 1. representant for Christiania, og satt under tingsamlingen det året i ikke mindre enn 10 ulike komiteer. Han var på ny suppleant til Stortinget 1833, 1836 og 1839, men uten å møte. 1828–48 var han medlem av styret for Norges Banks Christiania-avdeling, og han var medlem av bystyret i Christiania 1837–43. For sin offentlige innsats ble han utnevnt til ridder av den svenske Vasaorden.

Nicolai Andresen og hans hustru Engel Johanne Christiane Reichborn fikk 11 barn, hvorav 8 vokste opp – seks gutter og to jenter. To av sønnene ble jurister; eldstemann, Christian Wilhelm Andresen (1811–86) drev advokatpraksis i 20 år før han ble høyesterettsassessor 1855, mens Jens Peter Andresen (1818–71) ble høyesterettsadvokat og var medstifter og første formann i Den norske Sagførerforening fra 1861 til sin død. Den nest yngste sønnen, Carl Ferdinand Andresen (1824–90; se NBL1, bd. 1), ble bergembetsmann og var 1869–85 adm. direktør ved Kongsberg sølvverk. De andre tre sønnene – Nicolay August Andresen (1812–94), Johan Henrik Andresen (1815–74) og Engelhart Andresen (1826–96) – kom til å føre farens forretningsvirksomhet videre. Da han trakk seg tilbake fra aktiv deltagelse i firmaet 1845, overtok Nicolay August (fra 1854 sammen med Engelhart) bankiervirksomheten, mens Johan Henrik overtok ledelsen av kjøpmannsforretningen.

  • Biografi i Lindstøl, bd. 1, 1914
  • S. C. Hammer: biografi i NBL1, bd. 1, 1923