Nic Schiøll var svært produktiv som billedhugger og gjorde seg spesielt bemerket for sine mange offentlige arbeider, som krigsminnesmerker, portretter og monumenter over enkeltpersoner, prydskulpturer og arkitekturrelaterte verk. I tillegg utførte han medaljer, mindre pretensiøse, dekorative arbeider samt malerier. Av betydning var også hans åpenhet overfor internasjonal samtidsskulptur. Gjennom artikler og foredrag og som rådgiver for innkjøp av moderne skulptur til Freia-parken i Oslo var han blant de første som bidrog til å gjøre denne kjent i Norge.
Schiøll vokste opp i Kristiania, tok examen artium på Frogner skole 1920 og begynte samme høst på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole. 1923 studerte han ved Statens Kunstakademi under Wilhelm Rasmussen, og 1923–24 var han elev av Antoine Bourdelle i Paris. Tross stilistiske variasjoner kan det hevdes at Schiølls skulpturer formalt sett overveiende er preget av utgangspunktet i mellomkrigstidens nyklassisisme. Hit hører Grekeren, Schiølls første hovedverk, innkjøpt av Nasjonalgalleriet 1927, med sin stringente form og sitt følsomme, intrikate spill av forskyvninger i overflaten.
Schiøll var 1927–36 tilknyttet Nidaros domkirkes restaureringsatelier som billedhugger og utførte bl.a. 9 statuer som ble oppstilt i nisjer på vestfronten. Fra 1937 til sin død hadde han sitt atelier i sitt hjem på Røa i Oslo. 1931 vant han konkurransen om en innvendig frise til Minnehallen over forliste sjømenn under den første verdenskrig, som var oppført i Stavern 1924–26. Men hans relativt lave bronserelieffer, holdt strengt innenfor den klassiserende arkitekturens rammer, vakte debatt. Maleren Reidar Aulie fremholdt Dyre Vaas forslag – som fikk annenpremie – for dets kraftigere plastiske virkninger og nesten fristilte, realistiske figurer, og argumenterte mot Schiølls tilpasning til arkitekturen.
Det er imidlertid nettopp i tilpasningen til de fysiske omgivelsene og i overført forstand til samfunnsformasjonen at Schiølls arkitekturrelaterte arbeider utmerker seg. I samspillet mellom skulptur og omgivelser skapes i de beste verkene kunstnerisk mening ut over den skulpturen eller arkitekturen alene har, som med de allegoriske mannsstatuene Måtehold og Styrke til fasaden på Bergen tinghus og den monumentale St. Hallvard til fasaden på Oslo rådhus.
Schiøll var blant de første norske billedhuggere som forsøkte seg med modernistiske uttrykk, som hans abstrakte relieffer, vist i Kunstnerforbundet i Oslo 1937. Senere kom den abstrakte skulpturen Volare, eksperimenter med nye materialer som polyester og en utstilling av materialbilder og voksmalerier i Kunstnerforbundet 1966.
Schiøll fortsatte likevel i hovedsak å arbeide innenfor tradisjonen av figurativ skulptur. Fra sitt utgangspunkt i klassiserende kunst søkte han formal og kompositorisk forenkling, men med eventuelle litterære eller symbolske kvaliteter ivaretatt. I denne stilistisk idealiserte skulpturen gis det realistisk imiterende mindre spillerom, og det åpnes sjelden for uttrykk av romantisk eller psykologisk art, heller ikke i hans mange byster og portretter.
Nic Schiøll vant en rekke premier, herav seks førstepriser, i konkurranser om offentlig skulptur. Han var styremedlem i flere kunstneriske juryer og utvalg, bl.a. Den faste jury 1930–33, 1944–45, 1958–60 og Norsk Billedhoggerforening 1955–57. For sitt kunstneriske virke ble han tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull 1950 og Nidaros Domkirkemedalje i gull 1969.