Misjonær og prest. Foreldre: Sogneprest Nils Mortensen Lund (1656–95) og Sara Jacobsdatter. Gift ca. 1723 med Anna Elisabeth Røg (1692–1757), datter av sogneprest Ole Christophersen Røg (død 1696) og Ellen Bull (død 1696). Farfars farfars farfars far til Ole Lund (1934–).

Morten Lund er først og fremst kjent for sitt virke som misjonær og prest blant samene i Finnemisjonens tidligste tid. Han oversatte Luthers katekisme til samisk; dette var det første skrift på samisk for norske samer da det kom ut i København 1728, med dobbel tekst (samisk og dansk). Lund er blitt vurdert som en av de aller fremste blant samemisjonærene, kjent både for sin “Nidkiærhed” og for sine samiske språkkunnskaper.

Lund ble dimittert fra Trondheim katedralskole 1703 og samme år immatrikulert ved Københavns universitet, der han etter alt å dømme studerte teologi, men det er ukjent om og i så fall når han avla avsluttende eksamen.

Året etter at Misjonskollegiet var etablert (1714), opprettet det Finnemisjonen, med Thomas von Westen som leder, for at det skulle kunne drives en mer systematisk misjon blant samene. Allerede samme år meldte Lund seg til tjeneste, men uten å komme med i første omgang. I stedet ble han huslærer i Bergen hos sin fetter, teolog og krigsråd Povel Resen, som 1706–07 på kongelig oppdrag hadde utført en omfattende reise blant samene i grensetraktene nordpå for å undersøke de religiøse forhold og samenes forhold til den svenske kirken. Finnemisjonen var ikke bare religiøst motivert; den hadde også et politisk siktemål, nemlig å demme opp for den svenske fremrykking i de grenseløse “lappmarkene”. Riksgrensen mot Sverige ble traktatfestet først 1751.

1718 foretok von Westen sin andre misjonsreise nordover, og en av de nytilsatte misjonærene i følget var Lund, med ansvar for Vest-Finnmark misjonsdistrikt, som omfattet Loppa, Hammerfest, Ingøy og Alta inn til det svenske kirkesognet i Kautokeino. I løpet av de fem år Lund var misjonær, bygde han en rekke misjonskapeller rundt Altafjorden, ved Altaelva og i Masi. Kapellet i Masi, Máze Zion, vigslet 1720, ble tillagt særlig betydning som motvekt mot den svenske innflytelsen blant samene på vidda.

Sviktende helse lot seg etter hvert ikke forene med livet som misjonær. Men von Westen ønsket å beholde Lund så lenge som mulig nordpå. Derfor ble han 1723 utnevnt til sogneprest i Alta-Talvik, samtidig som han fortsatte med visse misjonsoppgaver, blant annet betjeningen av kapellet i Masi. En av hans nærmeste medarbeidere var Knut Leem, som også etterfulgte ham som sogneprest og endte som professor ved Seminarium lapponicum i Trondheim. 1728 ble Lund sogneprest i Overhalla, en stilling han hadde til sin død. 1735–51 var han i tillegg prost i Namdal prosti. Også i disse embetene arbeidet han blant samene og fikk nytte av sine språkkunnskaper. Innførsler i kirkeboken på samisk, som var høyst uvanlig, vitner om dette engasjementet.

Misjonærene som arbeidet blant samene på 1700-tallet, sluttet opp om von Westens språkpolitiske linje, der samene skulle møtes på morsmålet, i opposisjon til biskopene, som stort sett hevdet en fornorskings-/fordanskingslinje. I tillegg drev flere av misjonærene språk- og kulturgransking og oversatte skrifter til samisk, men med konkrete resultater i form av utgivelser først etter midten av århundret. Lunds samiske katekisme var således lenge en ensom svale.

  • Erlandsen/Trondheim, bd. 2, 1855
  • K. Nissen: biografi i NBL1, bd. 8, 1938
  • Aa. Daae: Presteslekten Lund fra Stod, 2. utg. ved I. Flood, 1947
  • A. Steen: Samenes kristning og Finnemisjonen til 1888, 1954
  • H. Dahl: Språkpolitikk og skolestell i Finnmark 1814–1905, 1957
  • G. Groven: Overhalla bygdebok, bd. 5, 1968
  • A. Steen: Fjellkirken Masi Zion, 1972
  • J.P. Nielsen: Altas historie, bd. 1, 1990
  • NOU 1985:14. Samisk kultur og utdanning, 1985
  • H. Rydving: The End of Drum-Time. Religious Change Among the Lule Saami 1670s–1740s, 1993