Monrad Norderval vokste opp i Ålesund med sjømannsblod i årene. Denne bakgrunnen gav impulser og farge til hans sterke engasjement for kystbefolkning og fiskere. Hans prestetjeneste i Nord-Norge og på Vestlandet gav ham tilnavnet “ishavspresten”.
Gjennom skoleår og gymnastid i Ålesund opplevde Norderval en brytning mellom en gammel, tradisjonsbundet fromhet og en åpenhet for folkelige og frisinnede standpunkter i kultur- og kirkeliv. Han valgte å knytte seg til det lokale arbeidet i Studentforbundet og KFUM i stedet for det strenge indremisjonsmiljøet i byen. Etter examen artium 1921 studerte han teologi ved universitetet i Kristiania/Oslo, hvor han ble cand.theol. 1928. I løpet av studietiden gjennomlevde han en troskrise, som ifølge ham selv ble løst da han 1924 fikk et stipend og reiste til kvekerinstituttet Woodbrook College i Birmingham. Her møtte han en åpenhet og toleranse som han hadde savnet hjemme. Kvekernes udogmatiske kristendom løste ham fra en bokstavtro bibelfundamentalisme og dreide oppmerksomheten mot en enkel kristusbundethet som det viktigste i kristenlivet.
Norderval giftet seg sommeren 1929 og reiste deretter nordover til sin første prestetjeneste. Biskop Eivind Berggrav ordinerte ham til vikartjeneste i Skjervøy, men senere samme år ble han utnevnt til sogneprest i Tana, hvor han fikk bruk for sine store krefter i et prestegjeld som var tre ganger så stort som Vestfold fylke. Læstadianerne her møtte ham med skepsis og mistro. Han fulgte sin egen linje uten å gå på akkord med sine kritikere, som etter hvert likevel viste takknemlighet for hans arbeid blant barn og unge. Norderval hadde 1930 avlagt eksamen i samisk, men følte selv at han ikke maktet å bruke språket i særlig grad.
Etter seks krevende år i Finnmark ble Norderval 1935 utnevnt til sogneprest i Ørsta. Her kom han tilbake til noe av det samme religiøse mønster som han hadde møtt i sin barndoms by, og det var en utfordring at ingen av menighetsrådene hadde innstilt ham. Men også her viste det seg at han vant respekt ved sin joviale væremåte og sin direkte og djerve tale, som svarte godt til sunnmøringenes eget lynne.
Større armslag og utløp for sin virketrang fikk Norderval da han 1948 ble utnevnt til sogneprest i Ålesund. Noe av det som særlig ble lagt merke til fra tiden her, var hans dristige initiativ for å nå fiskere og fangstfolk i Vestisen. Han fulgte selv med fangstflåten i kortere perioder gjennom 7 sesonger og etablerte et radiotilbud på kystradioens bølgelengde, som de fleste av fartøyene helt opp mot Grønland kunne høre. Her brakte han tilhørerne kåserier, historier, salmer og andakter i et par nattetimer. Mange av disse bidragene fikk senere plass i hans bøker.
Norderval ble utnevnt til biskop i Nord-Hålogaland september 1961 og vigslet i Oslo 14. januar 1962. I sin tid som biskop fikk han nytte av sine erfaringer fra mange års prestetjeneste blant kystens og havets folk. Han ble opplevd som frisk og uformell, med et djervt språk, stor menneskelig kontaktevne og et godt øye for medarbeideres tarv. Til tross for stor arbeidsbyrde i den krevende bispegjerningen fortsatte han sitt litterære arbeid, og etter oppnådd pensjonsalder 1972 utgav han tre bind med memoarer, som viser hans store fortellertalent. Hans bøker omfatter dikt, essays, prekener, reiseskildringer og debattinnlegg. Han kunne være skarp i replikkene, men var kunnskapsrik og belest og krydret ofte sine innlegg med treffende sitater og gode historier.
Monrad Norderval engasjerte seg i samfunnsspørsmål av forskjellig art og var særlig opptatt av avholdssaken. Han kunne slå hardt mot myndigheter og forretningsinteresser som ikke tok på alvor de store skader som alkoholen representerte overfor ungdom og familieliv. Ellers var han sterkt involvert i menneskerettsarbeidet for de undertrykte i Øst-Europa; han var blant initiativtakerne til stiftelsen Misjon bak jernteppet 1967 og var formann der fra starten. Norderval ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1960.