Faktaboks

Mogens Heinessøn
Død
18. januar 1589, København
Levetid - kommentar
Trolig født i 1540-årene på Eysturoy, Færøyene
Virke
Sjøfarer, kjøpmann og fribytter
Familie
Foreldre: Presten Heine (etter sagnet med tilnavnet Havreki) og hustru Gyrid; deres fødsels- og dødsår er ikke kjent. Gift 1582 med Sofie Gyntersberg (død tidligst 1607), datter av Axel Henrikssøn Gyntersberg (død 1588) og Kirstine Trondsdatter Benkestokk (død 1572).

Mogens Heinessøns dramatiske liv og død gjorde ham sagnomsust gjennom flere hundreår. Langt på vei kan vi følge hans historie i samtidige dokumenter, men deler av den finner vi bare hos 1600-tallsforfatterne Claus Christofferssøn Lyschander, Jens Lauritssøn Wolf og Lucas Jacobssøn Debes.

Lyschander og Wolf kaller Mogens Heinessøn norsk. Ifølge Debes ble han født av norske foreldre på Færøyene, faren var sogneprest til Eysturoy og ble dessuten prost, moren het Gyrid; Mogens kom til Norge da faren fikk et kall der (vi vet ikke hvilket), og gikk som ung i hollandsk sjøkrigstjeneste. Det siste kan være en misforståelse, en feildatering av hans opphold i Nederlandene 1585–87. I samtidskilder møter vi Mogens først 1578, som borger i Bergen. Uttrykk i en petisjon samme år kan tolkes som at han var færing av fødsel.

Seilasen og handelen på Færøyene var kongelig monopol. Fra februar 1579 ble monopolet forpaktet til Mogens, først i kompaniskap med noen bergensere og fra høsten 1582 sammen med en hamburger og en københavner. Etter klager over dårlig forsyning, fusk og utpressing på Færøyene samt bedrageri mot kompanjonger i Bergen mistet han forpaktningen våren 1583. Hans halvbror og forbundsfelle på øyene, lagmannen Jon Heinessøn, ble avsatt fra embetet.

Sent 1579 fikk Mogens kaperbrev fra kongen for å slåss mot sjørøvere og oppbringe hollendere som seilte til Russland nord om Norge. Hva han faktisk utrettet, kjenner vi lite til, men ettertiden oppfattet ham som en drabelig sjørøverjeger. Wolf og særlig Debes har sagnaktige fortellinger om hans personlige mot og forslagenhet.

Tidlig 1581 oppsøkte Mogens kong Frederik 2 og tilbød seg å seile følgende sommer med to skip på egen kostnad for å lete opp Grønland, der man trodde det fortsatt fantes norrøn bosetting. Ifølge Lyschander fikk ekspedisjonen landkjenning, men klarte ikke å nå kysten.

Da Mogens 1582 ektet den adelige Sofie Gyntersberg, hevdet brudens søster Margrete at hun selv var forført av ham. Samleie med to søstre var etter tidens oppfatning blodskam og kunne straffes med døden.

De ulike anklagene mot Mogens førte til rettssaker, som pågikk et par år uten avklaring. Så fortrakk Mogens fra Bergen til Nederlandene. Der fikk han juni 1585 kaperbrev fra stattholderen Maurits av Oranien, ikke fra spansk side slik historikerne antok til langt ut på 1800-tallet. Han skulle feide på nederlendernes fiender, likevel plyndret han samme sommer et skip fra det vennligsinnede England. Etter to års tid bosatte han seg i Ålborg som kjøpmann og skipsreder.

Sommeren 1588 anklaget en engelsk sendeferd Mogens for sjørøveri. Han ble pågrepet og sendt til København. Kongens rentemester Christoffer Valkendorf var stattholder der og satt i formynderregjeringen for den unge Christian 4. Han hadde alltid vært imot å overlate færøyhandelen til Mogens og hadde forgjeves prøvd å få ham domfelt for misligheter. Nå presset han på, og 16. januar 1589 dømte rådstueretten Mogens til døden. Stattholderen gav ham ikke høve til å anke, men lot dommen eksekvere to dager etter.

Henrettelsen kom den mektige mann dyrt å stå. Enken saksøkte ham for ulovlig fremferd. Det samme gjorde Hans Lindenov til Ørslevkloster; han hadde vært lensherre på Bergenhus 1578–86 og var siden da i hemmelig handelskompaniskap med Mogens. Et forlik august 1590 gav Mogens æresoppreisning. Christoffer Valkendorf måtte ut med store erstatninger, og rett etter forliket trakk han seg fra formynderregjeringen. Liket av Mogens ble høytidelig ført til Ørslevkloster nær Limfjorden og gravlagt i kirken der, hvor et prangende epitafium sattes over ham. Forgjeves krevde dronningen av England epitafiet fjernet.

På 1600- og 1700-tallet så man Mogens som den tapre sjøhane, urettmessig dømt fra livet. Debes regner ham for Færøyenes store helt ved siden av sagaskikkelsen Sigmund Brestesson. Han fikk plass i Ove Mallings vidkjente skole- og folkebok Store og gode Handlinger, og en minnestøtte blant de 54 som ble reist ved Jægerspris på Sjælland over tvillingrikenes fortjente menn gjennom tidene. I løpet av 1800-tallet kom en omvurdering, man fant ham rå og voldsom, og i en fyldig studie med fortløpende kildehenvisninger har Troels Lund tegnet ham som en skamdjerv, skruppelløs eventyrer.

Henrik Ibsen syslet i 1860-årene med tanken på et drama om Mogens Heinessøn, men skrev det aldri.

Kilder og litteratur

  • NRR, bd. 2–3, 1863–65 (se reg.: Mogens Heynessøn/Magnus Heinessøn)
  • Kancelliets Brevbøger, bd. 6–11, København 1900–13 (se reg.: Mogens Hejnesen/Gyntersberg, Margrete/Gyntersberg, Sofie)
  • C. C. Lyschander: Den grønlandske Chronica, København 1608 (avsnittet om Mogens er trykt opp i Grønlands historiske Mindesmærker, bd. 3, København 1845, s. 653–657)
  • J. L. Wolf: Norrigia illustrata, eller Norriges med sine underliggende Lande oc Øer, kort oc sandfærdige Beskriffvelse, København 1651, s. 265–273
  • L. J. Debes: Færoæ & Færoa reserata. Det er: Færøernis oc Færøeske Indbyggeris Beskrifvelse, København 1673, s. 205, 213–228, 253f. og 293
  • O. Malling: Store og gode Handlinger af Danske, Norske og Holstenere, København 1777, s. 227–229 og 363–365
  • T. Lund: Mogens Heinesen, København 1877
  • O. A. Johnsen: biografi i NBL1, bd. 9, 1940
  • E. Østvedt: Mogens Heinessøn. Et Ibsen-skuespill som aldri ble skrevet, Skien 1969