Faktaboks

Mathias Stoltenberg
Født
21. juli 1799, Tønsberg, Vestfold
Død
2. november 1871, Vang (nå Hamar), Hedmark, begr. på Vang kirkegård
Virke
Portrett- og landskapsmaler
Familie
Foreldre: Kjøpmann og politiker Carl Peter Stoltenberg (1767–1830) og Karen Mathea Bull (1775–1859). Ugift.
Mathias Stoltenberg

Portrett datert 1826

Mathias Stoltenberg
Av /※.

En av dem som har skrevet om Mathias Stoltenbergs liv, Brede Stubstad, brukte tittelen “Hæn Matjas Finsnikker, Prinsen som ble askeladd”. Dette henspeiler både på kunstnerens omdømme på Hedemarken, der han ferdedes mest, og på hans tragiske livsskjebne. Men Stoltenbergs skjebne er også en bekreftelse på det gamle ord om at store kunstnere ikke blir berømte før etter sin død.

Som eldste sønn i en familie som dominerte det økonomiske og politiske liv i Tønsberg-området, var Mathias Stoltenberg eslet til å bli noe stort. Men han var svakelig, og i 11-årsalderen mistet han hørselen. Da i tillegg faren ble ruinert, endte det med at sønnen måtte livnære seg som omvandrende portrettmaler og møbelreparatør. I dag er han imidlertid representert med en rekke malerier i Nasjonalgalleriet.

Rikmannssønnen hadde tidlig begynt sin utdannelse hos en lokal prest, og han hadde allerede et solid kunnskapsgrunnlag da han mistet hørselen. Faren sendte ham til København, der den norskfødte legen Peter Atke Castberg få år tidligere hadde opprettet det første døvstummeinstitutt i Norden. Mathias ble ikke vanlig elev ved instituttet, og legene kunne ikke helbrede hans døvhet, men han ble værende i byen for å få en utdannelse tilpasset sin situasjon. Han tok svennebrev som møbelsnekker, studerte konstruksjon- og arkitekturtegning og var privatelev hos professor C. A. Lorentzen på kunstakademiet, hvor han spesialiserte seg innen portrettmaleri. Han fikk også kontakt med det dansk/norske kunstnermiljøet.

Da faren ikke lenger kunne bekoste sønnens utenlandsopphold, måtte Stoltenberg vende hjem 1826. Han søkte forgjeves om borgerskap som snekkermester i Christiania, og han tilbød sine tjenester gjennom avertissementer i hovedstadsavisene, uten hell. Han begynte derfor sine lange vandringer – medbringende malersaker og litt snekkerverktøy, stort sett på Østlandet, men enkelte ganger helt opp til Nord-Norge. Det var neppe en prestegård og embetsmannsbolig han ikke besøkte, og fikk han ikke et portrettoppdrag, var det gjerne noen møbler han kunne reparere. Mannen som i dag er anerkjent som en av våre store malere, ble av sin samtid mest omtalt som snekker. Da til slutt helsen sviktet, slo han seg ned på Østre Disen i Vang, der han de siste årene levde som “fattiglem”.

Mathias Stoltenberg døde 1871 og ble gravlagt ved Vang kirke, hvor hans grav etter få år ble slettet. Senere er det reist en enkel gravstein der, nær kirken, ved siden av graven til prestefruen og kokebokforfatteren Hanna Winsnes, som i mange år var hans store velynder, og som han også portretterte. I Vang kirke finner vi noen av Stoltenbergs verk: to større malerier som i mange år ble brukt som altertavle, og et portrett av prosten Vincent Stoltenberg Bull, kunstnerens onkel. Om dette portrettet uttalte kunsthistorikeren Henrik Grevenor: “Han eide en enestående evne til å skildre den monumentale ro alderdommens forvitring har gitt et betydelig menneskes ansikt.”

Det var først ved jubileumsutstillingen på Frogner 1914, og takket være Hans Ødegaards innsats i den forbindelse, at Mathias Stoltenberg endelig fikk en fremtredende plass i kritikeres og publikums bevissthet. Medvirkende til dette var også Christian Krohg. Stadig flere av den tidligere lite påaktede malerens bilder ble funnet og vurdert av kunstkjennere, og han ble snart rangert blant våre mest kjente malere, omtalt bl.a. som “nasjonalromantikkens fremste portrettmaler, i sin beste periode genial, ypperlig skildrende, nådeløst avslørende” osv. Henrik Sørensen skal ha uttalt etter å ha vurdert noen av hans senere arbeider: “Hans delikatesse er av en sjarmerende mykhet og art som hos en Goya eller en Renoir.” Også Reinhold Ljunggren sammenlignet ham med Renoir. Ødegaard omtalte ham som “uten tvil den betydeligste av våre eldre portrettmalere” og nevnte “den livfulle, elegante, nesten virtuosmessig flotte penselføring og den lyse strålende koloritt” som preger Stoltenbergs bilder.

Av Stoltenbergs store produksjon eier Nasjonalgalleriet 15 portretter, tre landskapsmalerier og et bilde fra et møte i den gamle stortingssalen i katedralskolens bygning. Andre gallerier har også sikret seg bilder, men de aller fleste er i privat eie. En rekke ganger er det holdt egne utstillinger av kunstnerens verker. Hans portrett av Karoline Steen (1862) ble 1979 brukt som motiv på et frimerke.

Verker

    Et utvalg

  • Vincent Stoltenberg Bull, 1829, Vang kirke
  • Sogneprest Svend Aschenberg, 1830, Røros kirke
  • Strømsø med Tangen kirke, 1841, Drammens museum
  • Anna J. Øvre Holmboe, 1844, Nationalmuseet, Stockholm
  • Sogneprest Glückstads barn, 1844, p.e.
  • Hanna Olava Winsnes, 1850, p.e.
  • Barneportrett, 1855, Göteborg Konstmuseum
  • Caroline Torshaug, 1862, NG
  • Utsikt til Vang kirke, 1863, NG
  • Fra Østre Disen i Vang mot Stange, 1966, p.e

Kilder og litteratur

  • H. Ødegaard: Norske malere. Mathias Stoltenberg og Lars Hertervig, 1914
  • H. Grevenor: Mathias Stoltenberg. En kunstner mellom to tidsaldre, 1935
  • A. Durban: Malerskikkelser fra 1800–1880, Trondheim 1948
  • H. Alsvik: biografi i NBL1, bd. 15, 1964
  • R. Ljunggren: Mathias Stoltenberg, utstillingskatalog, Stockholm 1975
  • M. Lange: Menneske og natur i norsk kunst ved midten av 1800-årene. Peder Balke og Mathias Stoltenberg, 1981
  • Ø. S. Bjerke: Mathias Stoltenberg 1799–1871, mag.avh. UiO, 1983
  • d.s.: biografi i NKL, bd. 4, 1986
  • B. Stubstad: “Hæn Matjas Finsnikker. Prinsen som ble askeladd”, i Minner frå Vang

Portretter m.m.

  • Tegning av Johannes Finne Rosenvinge, 1826; p.e