Dominikanerinne. Foreldre: Lege Patrick William Farrelly (død 1901) og Henriette Bjørnstad (1858–1906).

Mary Farrelly gikk i kloster 1928 og var historiens første norskfødte dominikanerinne på norsk jord.

Det rant ikke bare norsk blod i Mary Farrellys årer; hennes far var irsk, moren norsk, men troen hadde hun fra begge foreldrene (moren var konvertitt). Kort før 1900 hadde familien flyttet fra Philadelphia i USA til Aker ved Kristiania, hvor yngstebarnet Mary ble født. Moren drev bakerbutikk, mens faren arbeidet som lege utenlands. Begge foreldrene døde tidlig, og etter morens død bodde Mary først på St. Josephs Institutt, senere i morens familie.

Mary Farrelly fikk ingen akademisk utdannelse, men nøt godt av byens førsteklasses pikeskoler med vekt på språk og litteratur: St. Sunniva, Nissen og det anvendelige “et-aarige eftermiddagskursus for kvinder” ved Kristiania Handelsgymnasium 1915. Under et studieopphold i Paris 1924–25 perfeksjonerte hun franskkunnskapene. Hun arbeidet som sekretær, etter hvert også som oversetter, bl.a. i Den Norske Bankforening 1920–24 og i Kringkastingsselskapet 1925–28.

Tanken på klosterliv våknet hos Mary Farrelly da dominikanere fra Paris etablerte seg i Kristiania og åpnet et lite kapell i Neuberggaten pinsen 1921. Dit søkte hun ofte. Der oppdaget hun dominikanerordenens rike liturgiske og intellektuelle tradisjon, samtidig som hun bistod patrene både som sekretær, oversetter og organist. Slik Sigrid Undset og andre gjorde, sluttet hun seg til ordenen som legdominikaner (1926) og fikk navnet søster Mary Réginald, som også ble hennes senere klosternavn.

I norsk middelalder ble det aldri noe kvinnelig tilsvar på “svartebrødrene”, men nå ønsket dominikanerne søstre fra sin egen orden til Norge, og sommeren 1928 grunnla mère Marie des Anges Glaizot og tre andre apostoliske dominikanerinner fra Chatillon i Paris Katarinahjemmet i Gjørstads gate 8, like ved St. Dominikus kloster. Senhøstes samme år satte Mary Farrelly kurs for novisiatet i Frankrike.

Juni 1930 avla søster Mary Réginald sine første klosterløfter i Chatillon, og hun kom tilbake til Norge 22. juli samme år. At oppholdet i Frankrike ble uvanlig kort, skyldtes et uttalt behov for den nye søsteren i hjemlandet.

Katarinahjemmet skulle være et norsk katolsk miljø, men også et sted hvor norske ikke-katolikker kunne føle seg helt hjemme. At de franske søstre i denne oppgaven følte behov for en “innfødt” søster, forundrer ikke. Videre ville det eliminere enkelte språklige fallgruver i klosterets kontakt med samfunnet omkring. At patrene stadig vekk hadde bruk for søster Marys hjelp, ble heller ikke stukket under en stol. Den nye norske dominikanerinnen innfridde alles forventninger, og mer til.

Etter å ha avlagt de evige løfter 1933, bidrog hun fullt ut både i klosteret og i kirkens liv. Hun fikk ansvaret for pensjonatvirksomheten og bidrog sterkt til å gjøre Katarinahjemmet kjent og verdsatt som et hjem for generasjoner av unge kvinner som har søkt hovedstaden for utdannelse og arbeid like til våre dager. 1955 ble hun utnevnt til priorinne, et verv hun innehadde i 9 år. 1964, da hun normalt ville ha blitt pensjonist, begynte hun som sekretær for den nye norske biskop John Willem Gran, og denne stillingen skjøttet hun med stor trofasthet og diskresjon like til biskop Gran gikk av 1983. De siste årene av sitt liv pleiet hun sin store venneskare og bidrog med sin omfattende kunnskap, sitt vidd og sin menneskelige varme til klosterfellesskapets beste.

  • E.-B. Nilsen: “Et kloster blir norsk. Katarinahjemmet”, i Ergo nr. 2/1993
  • K. A. Pollestad: “Søster Mary in memoriam”, i St. Olav nr. 3–4/1993
  • M. Flagestad: “Sr. Mary og Katarinahjemmet”, i St. Olav nr. 5/1993
  • E.-B. Nilsen: “På innsiden av et kloster. Katarinahjemmet”, i Ki&K nr. 6/1994
  • G. Vallquist: Katolska läroår. Uppsala–Paris–Rom, Stockholm 1995
  • K. Aukrust og E.-B. Nilsen: Bak klosterets port. Nonner i Norge forteller, 1996
  • E.-B. Nilsen: Nonner i storm og stille, 2001
  • arkivmateriale ved Katarinahjemmet