Legatstifter. Foreldre: Skomaker Hans Hermansen (1794–1833) og Maren Marie Torgersdatter (1790–1861). Ugift. Søster av Herman Hansen (1822–92; se NBL1, bd. 5).

Martina Hansen ble kjent etter sin død på grunn av store testamentariske forføyninger til minne om sin berømte bror “Appelsin-Herman” og seg selv.

Martina Hansen vokste opp og bodde hele sitt liv i Christiania. Faren var artillerist ved Akershus festning og ble senere skomaker. Han døde bare 39 år gammel under en av de mange koleraepidemier som herjet byen på 1800-tallet. Det resulterte i at Martinas to år eldre bror Herman allerede som 12-åring måtte bidra til livets opphold for familien, bl.a. med å selge appelsiner. Som ung mann forlot han Norge og slo seg senere opp stort som forretningsmann i Russland.

Selv var Martina dyktig til å sy, særlig var hun ekspert i linsøm. Hun skildres som et snilt og varmhjertet menneske. Hun ønsket det gode for sine medmennesker, derfor gav hun bort alt for å lindre andres nød. Det fortelles at Martina var flere ganger i St. Petersburg og besøkte sin bror, og hver gang kom hun hjem rikelig utstyrt med penger og kostelige gaver.

Da Herman Hansen døde 1892, etterlot han seg en stor formue. Størstedelen gikk til hans to utenomekteskapelige sønner, men søsteren Martina fikk også sin del. Ifølge brorens testament (opprettet 1885) skulle Martina, så lenge hun levde, nyte rentene av hans formue med unntak av visse kapitaler. Hans store bypalé på Nevskij prospekt i St. Petersburg inngikk i formuen, hvis kapital etter Martinas død skulle tilfalle Hermans to sønner. Etter at testamentet var skrevet, hadde imidlertid Herman kjøpt en annen stor eiendom på Groszo Morskoja i St. Petersburg for 500 000 rubler. Denne eiendommen var ubeheftet, og det var ingen testamentarisk bestemmelse om den. Som brorens nærmeste “legitime” arving, mente Martina seg berettiget til denne.

Straks etter at Herman Hansen døde, ble Martina selv innlagt på Dr. Alexander Malthes klinikk i Kristiania med diagnosen kreft, og hun døde bare tre måneder etter sin bror. Før hun døde, rakk hun å opprette sitt eget testament, hvor hun disponerte den store formuen som var tilfalt henne. Hun opprettet en rekke legater foruten å tilgodese slekt og venner. Hennes lege og rådgiver dr. Malthe fungerte (sammen med advokat Ingar Nilsen) som testamentsfullbyrder og hadde også stor innflytelse på utformingen av testamentets innhold. Påskyndet av sin mor og stefar bestred Hermans sønner Martinas rett til eiendommen på Groszo Morskoja, og det fulgte en langvarig rettssak med et til dels dramatisk forløp. Den ble først avgjort ved en russisk høyesterettsdom 1903, hvor Martinas bo ble tilkjent den store forretningsgården. Boet, som hadde gjort beslag i eiendommen under rettssaken, hadde også oppebåret leieinntektene gjennom årene. Eiendommen ble solgt og pengene overført til Norge.

Da begynte imidlertid Martina Hansens norske slektninger å røre på seg. De mente seg berettiget til en del av boet og prosederte like til Høyesterett, og her falt den endelige avgjørelsen 31. mai 1912. Slektningene fikk ikke gehør for sitt krav, men ved en frivillig ordning fra boets side fikk de utbetalt et visst beløp.

De legatene som Martina Hansen opprettet i sitt og brorens navn, tilgodeså fattige og andre trengende i både Kristiania og farens hjembygd Eidskog, foruten den lutherske frimenighet i Kristiania og “trengende norske og svenske i St. Petersburg”. Etter at i alt 630 000 kroner var disponert til disse formål, bestemte Martina Hansen at resten av formuen skulle anvendes til beste for en anstalt for “ubemidlede, skrofuløse børn”. (Skrofulose var datidens betegnelse på en form for tuberkulose som angrep lymfekjertlene.) Dette legatet er grunnlaget for Martina Hansens Hospital i Bærum. Da arvesaken var endelig avgjort 1912, utgjorde legatet 1,2 millioner kroner, som selv om det var et meget stort beløp etter datidens målestokk, likevel var for lite til å bygge et hospital og samtidig utgjøre en driftskapital. Men kapitalen ble forvaltet fornuftig i de neste årtiene, og 1936 kunne man innvie og ta i bruk et moderne og velutstyrt sykehus. Skrofulose forekommer sjelden i vår tid, og Martina Hansens Hospital er nå spesialsykehus for ortopedisk kirurgi og revmatiske lidelser.

  • R. Muus: Appelsin-Herman. Kristiania-gutten som ble russisk millionær, 1906
  • E. Jansen: “Hansen, Herman”, i NBL1, bd. 5, 1931
  • artikler i Asker og Bærums Budstikke 17.5.1935, 20.4.1936 og 18.5.1936, Dagbl. 4.4.1936 og Allers Familie Journal 9..5.1936
  • J. Juve: Nordmenn i eventyr og virkelighet, 1952
  • H. B. Nielson: Kjentfolk og originaler i det gamle Kristiania, 1968
  • K. Kristiansen: Eventyret som ble til virkelighet. Et femtiårs-jubileum. Martina Hansens Hospital 1936–1986, 1986