Friidrettsutøver og skiløper. Foreldre: Småbruker Martin Stokken (1864–1936) og Marie Snegeldal (1887–1961). Gift 27.12.1952 med Gerd Rottem (3.3.1931–), datter av handelsmann Olav Rottem (1899–1954) og butikkeier Borghild Rishaug (1903–66).

Martin Stokken var en av landets beste idrettsutøvere fra 1946 til 1957 og er kanskje den aller største helårsidrettsmann vi noen gang har hatt.

Stokken vokste opp i trange kår på småbruket Snegeldal på østsiden av Hemnefjorden i Snillfjord. Han var yngst i en søskenflokk på fire. Det var et daglig slit til livets opphold på plassen, som lå en times gange fra nærmeste nabo. Handelsmannen lå flere timers rotur unna. Som barn likte ikke Martin vinteren, og ski hadde han ikke. Da han var 7 år, måtte han til nærmeste skole, som lå i Tannvik. Som barn flest ønsket han selvfølgelig å bo hjemme hos mor og far, men foreldrene måtte bare innse at de ikke hadde råd til å la ham slite sko med to timers tur gjennom skogen hver dag. Derfor fikk han losji hos poståpneren, som selv hadde 10 barn. Hver helg drog Martin hjem for å hente sin egen mat for resten av uken. Det var først under skolegangen at han fikk føling med skiløping.

1934 rammet en stor ulykke familien. Det lille bruket brant ned til grunnen sammen med 1000 mål skog. Foreldrenes livsverk var ødelagt, og de var begge utslitt av tungt arbeid og maktet ikke å begynne på nytt. På sin 13-års fødselsdag opplevde Martin at faren døde av slag.

Etter folkeskolen måtte han som de aller fleste ut for å finne arbeid. Den forholdsvise lille og spede guttungen fikk etter hvert styrke som gårdsgutt og gjeter, og han gikk noen skirenn i hjembygda som viste at han var et talent. 15 år gammel, og yngre enn de fleste andre, vant han sitt første skirenn.

1939 måtte Martin og moren søke arbeid utenfor hjembygda og havnet på Fåvang i Gudbrandsdalen. Her møtte han et godt skimiljø og gikk noen kretsrenn før krigen brøt ut. 1943 flyktet han over til Sverige og kom inn i de norske styrker. Her ble han for alvor oppdaget som idrettsmann.

Da han kom tilbake til Norge, tok han allerede 1946 sitt første norske mesterskap, i terrengløp. 11 år senere hadde han erobret 24 NM-titler, 19 i friidrett og fem i langrenn. Stokken deltok i fire olympiske leker. Han satte 18 norske rekorder i friidrett. 1948 ble han nr. 4 på 10 000 meter i London-OL, og 1949 løp han distansen som fjerde mann i verden under den magiske grensen på 30 minutter.

I årene frem til 1950 så Stokken på skisporten mer som trening til friidretten, men deretter ble det langrenn som absolutt lå hans hjerte nærmest. Han fikk sølv i stafett i Oslo-OL 1952 og seier på femmila i Holmenkollen 1954 etter en spennende duell mot Sixten Jernberg. Førsteplassen på favorittdistansen, 50 km, i NM 1955 så han senere tilbake på som et av høydepunktene i sin lange karriere.

I den vesentligste del av sin karriere representerte Stokken Selsbakk IF. Han ble tildelt Egebergs ærespris 1949 og fikk Holmenkollmedaljen 1954. Martin Stokken delte etter sin aktive innsats mange erfaringer med yngre løpere og var trener i både langrenn og skiskyting. Han døde bare 61 år gammel og hadde frem til 1980 arbeidet 30 år som politimann i Trondheim.

Martin Stokken var et idrettsfenomen; som skiløper hadde han langt fra det beste startgrunnlag, men styrken og jernviljen som preget han som konkurransemann, ble utvilsomt grunnlagt i meget ung alder. I dag vil det være utopi at noen kan bli nummer fire i et olympisk titusenmeter-felt i friidrett for deretter noen år senere å vinne femmila i Kollen.

  • Skiforeningen: Årbok, 1954
  • A. Hamre: Med piggsko og ski. Martin Stokken forteller til Arne Hamre, 1957