Rallycrosskjører. Foreldre: Bonde og kjøpmann Rolf L. Schanche (1916–2001) og husmor Alfhild Rø (1919–). Gift 1) 1965 med lærer Lise Andreassen (1943–), datter av snekker Sverre Andreassen (1912–94) og syerske Ellen Margrethe Christensen (1912–92), ekteskapet oppløst 1971; 2) 1972 med bestyrer Anna Cecilie Tise, ekteskapet oppløst; 3) 8.7.1988 med sekretær Birgit Rita Greif (5.6.1959–), datter av snekker Herman Greif (1933–) og selger Hilaria Winterstein (1936–).

Martin Schanche omtales ofte, og med en viss rett, som “villmannen i norsk rallysport”. Hans fryktløse og temperamentsfulle konkurranseinstinkt har brakt ham opp i mye dramatikk, noe som har gjort ham elsket av et publikum som setter pris på et godt grøss.

Familien flyttet til Austertana i Finnmark da Martin var to år, og han vokste opp der i årene etter krigen. Gutten var tidlig opptatt av “biler og alt annet som rullet og gikk”, sier han selv. I motsetning til de fleste gutter som drømmer om å kjøre fort, ble dette Martin Schanches liv, innenfor rammen av organisert bilsport. Bil, maskiner og motorer har vært hans levebrød siden 1963, som maskinkjører, bilmekaniker og lastebilsjåfør. 1974–79 drev han sitt eget transportfirma i Stavanger. Fra 1979 til 2001 ledet han M. Schanche Racing, først fra Stavanger, senere fra Drøbak, dit han flyttet 1984. 2001 sluttet han som konkurransekjører og etablerte seg som konsulent.

Schanche fikk sin kjørelisens som racerbilist 1972, og veien mot guttedrømmen lå åpen. Men uten et fagteam i ryggen bød drømmen på endeløse prøvelser i form av tekniske utfordringer, reparasjoner, jakt på reservedeler og sponsorer, ombygginger og tilpasninger. Til gjengjeld visste Schanche etter hvert det som var verd å vite om motorer.

Selv om Schanche visste det meste om biler, kunne hans konkurrenter aldri vite hvor de hadde ham. Å kjøre rallycross kan være å balansere mellom triumf og tragedie, hvor sjanser må tas og muligheter utnyttes i brøkdeler av et sekund. Denne utfordringen har tiltalt Schanches gemytt. Han har sjelden sviktet forventningsfulle tilskuere, men bidratt til å fargelegge sporten med en utrolig kjøreteknikk og temperamentsfulle utbrudd i flere retninger, også overfor arrangører. Sin popularitet tilskriver han også det faktum at han alltid har holdt rene linjer overfor sine konkurrenter.

Sin første seier vant han i et bakkeløp på Norefjell 1974. Fra 1976 kjørte han bare rallycross, og allerede to år senere vant han europamesterskapet og ble Norges første EM-vinner i bilsport. Dermed begynte en imponerende seiersrekke, som rommer seks europamesterskap og omtrent like mange norgesmesterskap. Han er også tysk, nederlandsk og belgisk mester. De første tre årene og de tre siste kjørte han Opel, mens han i 25 år, fra 1974 til 1999, kjørte Ford Escort, ombygd og trimmet av ham selv. Han har ry også som konstruktør.

“Med min tekniske innsikt kunne jeg sikkert fått meg en bra ni-til-fire-jobb. Men dette med to rette og to vrange passer meg ikke helt,” har han presist sagt om seg selv. Som ledd i sitt engasjement for bil og motor har han reist mye rundt og snakket om bil og trafikksikkerhet for ungdom.

Inntrykket mange har av “Mr. Rallycross” som en eksplosiv villmann og konkurrentenes skrekk, må han selv ta mye av ansvaret for, følelsesmenneske som han er. Men pressen har vært en ivrig medhjelper, med overskrifter som har bidratt til å forstørre bildet av en uredd individualist som har lett for å blåse ut i øyeblikket, i intenst engasjement for sin sport.

Schanche har mottatt Kongelig Norsk Automobilklubbs gullnål og statuetten “Snill gutt” av Pressefotografenes Klubb. I bøkene Martin Schanche i fyr og flamme og Martin Schanche, så glad, så sint, så fort forteller han om sitt liv. 2003 kastet han seg inn i lokalpolitikken og ble valgt inn i Frogn kommunestyre for Fremskrittspartiet.

  • R. Nordberg: Martin Schanche i fyr og flamme, 1981
  • S. Apenes: Martin Schanche, så glad, så sint, så fort, 1986
  • opplysninger fra Martin Schanche