Martin Nag er kjent som spesialist på slavisk litteratur. Han skrev mye om østeuropeisk litteratur i aviser og tidsskrifter og var også produktiv som oversetter av slavisk litteratur til norsk.
På universitetet på Blindern i 1970-årene vandret eller syklet en høyvokst, skjeggete mann rundt med plastposer som inneholdt mengder av bøker. Det var Martin Nag. På mer enn en måte var han en som stakk seg ut fra datidens dominerende retninger, politisk så vel som litterært. Han var medlem av Norges Kommunistiske Parti, selv om han vel aldri var noe sentralt partimedlem. Han skrev flittig i Friheten om så vel litterære som andre emner og var en aktiv og begeistret kritiker. Dessuten reiste han stadig til Øst-Europa – Sovjetunionen, Polen, Tsjekkoslovakia, Jugoslavia. Han oppfattet seg selv som brobygger mellom Norden og Øst-Europa, men denne rollen var nok langt mer problematisk enn han selv var klar over. Og særlig ble han nok betraktet med atskillig mistro blant norske forfattere på venstresiden, som oppfattet ham som altfor sovjettro.
Som litteraturforsker forsøkte Nag å kombinere flere teoretiske retninger, men i første rekke har hans forskning vært komparativt orientert. Dette har særlig vist seg i hans mange studier om norske forfattere i russisk sammenheng og russiske forfattere i norsk, f.eks. Ibsen i russisk åndliv og Turgenjev i norsk åndsliv. Problemet med Nags komparative forskning er at han ofte trakk langtgående slutninger om påvirkning ut fra et tynt grunnlag, og at han fant paralleller og likheter der dette mer var en ren tilfeldighet enn snakk om virkelige litterære fellestrekk. Dette gjorde ham til en omstridt forsker, og han måtte tåle mye kritikk for dette. Det er nok også grunnen til at han aldri, på tross av en stor produksjon, fikk noen fast universitetsstilling.
Særlig i 1960- og 1970-årene var Nag en meget flittig oversetter. Han oversatte blant andre Witold Gombrowicz, Mikhail Bulgakov, Lev Tolstoj og Vladimir Majakovskij, og han gav ut antologier over polsk og russisk poesi. Men også denne delen av hans virksomhet ble etter hvert utsatt for skarp kritikk, der det særlig ble trukket frem at han ofte tolket tekstgrunnlaget som han oversatte fra, for vidt og fritt.
Den ene siden av Nags litteraturkritiske virksomhet er knyttet til hans rolle som formidler av – og mellom – slavisk og norsk litteratur. Den andre siden er preget av hans store interesse for norske forfattere som enten har stått kommunismen nær eller har hatt stort gjennomslag i Russland og Øst-Europa. Eksempler på det første er arbeider om Nordahl Grieg og Rudolf Nilsen, på det andre hans interesse for Knut Hamsun. En tredje side ved hans litteraturkritiske virke er knyttet til hans mange arbeider om forfattere som har sitt opphav i Rogaland. Han har blant annet skrevet om Sigbjørn Obstfelder og Alexander Kielland. Dette aspektet ved forfatterskapet har han særlig i senere år utvidet til å gjelde sosialhistoriske arbeider om hjemtraktene. Et eksempel er flere arbeider om kvekernes virke i landsdelen.
Ved siden av å være en uhyre produktiv, og noen ganger ukritisk, litteraturformidler skrev Martin Nag også en rekke skjønnlitterære bøker i ulike sjangere. Disse er, liksom mye av litteraturkritikken hans, preget av entusiasme, begeistring og engasjement. Samtidig skal det sies at de ofte kan virke lite gjennomarbeidet, og at de mangler selvkritisk distanse. Mange av bøkene hans er utkommet på små og usentrale forlag. Hans samlede produksjon teller over 125 titler.
Helt siden han var kommunistisk student og ung universitetslærer i den kalde krigens periode, har Martin Nag vært en uryddig skikkelse i norsk intellektuelt liv – en original og en outsider.