Jurist og forstmann. Foreldre: Sogneprest Erik Gløersen Selmer (1805–82) og Marie Elisabeth Holmen (1799–1882). Gift 8.5.1866 med Benedikte Eleonore Elisabeth (“Dikka”) Thams (4.2.1841–24.2.1916), datter av brukseier Wilhelm August Thams (1812–84) og Ida Olava Mandskow (1812–89). Fillenevø (fetters sønn) av Christian Selmer (1816–89); tremenning av Johan Selmer (1844–1910) og Jens Selmer (1845–1928; se NBL1, bd. 13); farfar til Jens Selmer (1911–95); filleonkel (fars fetter) til Gabriel Fredrik Ludvig Selmer (1886–1944; se sst.); svoger til Marentius Thams (1836–1907).

Marius Maximilian Selmer var utdannet jurist og forstmann. 1875 ble han utnevnt til Norges første skogdirektør og satt i embetet i mer enn 25 år.

Selmer vokste opp i Flekkefjord og Vågå som nest eldst i en søskenflokk på 7. Etter examen artium 1853 studerte han jus ved universitetet i Christiania og ble cand.jur. 1858. Samme år drog Selmer til Tyskland, der han først studerte forstvitenskap og forskjellige bifag ved universitetet i Giessen i tre semestre og deretter i ett semester i Göttingen. Etter endt utdanning kom han tilbake til Norge 1860 og kom inn i den norske skogforvaltningen.

Grunnlaget for den nåværende offentlige skogforvaltningen i Norge var blitt lagt 1857 ved tilsetting av to forstmestere i statens tjeneste. 1860 ble de første regulære forstmesterdistrikter opprettet, og det ble ansatt ytterligere tre forstmestere, bl.a. eventyrsamleren P. Chr. Asbjørnsen, som ble forstmester i Romsdals og Nordre og Søndre Trondhjems amter. Her ble Selmer ansatt som forstassistent med ansvar for skogene i Namdalen. Da Asbjørnsen ble torvmester 1864, ble Selmer konstituert forstmester i distriktet og fra 1866 fast ansatt. Denne stillingen hadde han til 1875, da han ble utnevnt til landets første skogdirektør. Han søkte avskjed med pensjon fra nyttår 1903.

Skogdirektørembetet var uttrykk for et sterkt behov for fagkompetanse i Indredepartementet, som skogforvaltningen sorterte under. Flere forstmenn hadde gått til angrep på departementet for usakkyndig ledelse. Departementet foreslo en ekspedisjonssjefstilling med ansvar for forstvesenet, men stortingsflertallet ville det annerledes, og resultatet ble opprettelsen av et skogdirektørembete.

Skogforvaltningen var altså i Selmers tid i sin spede begynnelse. Frem mot midten av 1800-tallet hadde det vært stigende bekymring for skogene og eiernes manglende evne til langsiktig forvaltning. Flere skogkommisjoner var i arbeid fra 1849, og disse dannet grunnlag for lovgivning og forvaltning i årene som fulgte. Selmer satt selv i flere av disse kommisjonene, bl.a. Skogkommisjonen av 1874, som utarbeidet lovforslag for privatskogene i Norge 1882. Lovutkastet kom aldri så langt som til Stortinget, men 1892–94 kom fire lover på rad og rekke som alle bygde på utkast fra Selmer, den såkalte Nordlandsloven, Skogbrannloven og Verneskogloven, samt en lov om deling av bygdeallmenninger.

Selmer hadde vanskelige arbeidsforhold med små bevilgninger og lite forvaltningsapparat ute i distriktene. Det var også liten forståelse for skogsaken blant folk og myndigheter. Men Selmer var en tålmodig og arbeidsom mann og gjorde en stor innsats for å få det beste ut av skogforvaltningen. Han engasjerte seg også organisatorisk for skogsaken og var med og stiftet Den norske Forstforening, der han var formann i mange år.

Selmer var også medlem av kommisjoner vedrørende Kongsberg sølvverks skoger og omorganisering av landbruksutdanningen. Han ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden 1882 og fikk kommandørkorset av 2. klasse 1901.

  • HEH 1912
  • E. Selmer: Selmer-slekten gjennem 4 århundrer, bd. 1–2, Skien 1943
  • Delphin Amundsen, 1947
  • T. Kierulf: biografi i NBL1, bd. 13, 1958
  • Skogadministrasjonen i Norge gjennom tidene, bd. 2, 1962
  • A. M. Tretvik: “Skogen og eiendomsrettens historie i Norge”, i B. Fritzbøger og P. F. Møller (red.): Skovhistorie for fremtiden – muligheder og perspektiver, Hørsholm 2004
  • E. Reiersen: biografi om Christian Thams, under utgivelse
  • Portrett (brystbilde) av ukjent fotograf, u.å.; gjengitt bl.a. i Delphin Amundsen 1947, s. 112