Gullsmed. Foreldre: Gullsmedmester Lauritz Hammer (1812–74) og Helene Olave Malmsteen (1810–80). Gift 3.11.1871 med Ulrikke Eleonore Johannesen (12.7.1849–17.5.1917), datter av kjøpmann Lars Pihl Johannesen (1817–74) og Agnethe Catherine Kroepelien (1829–61).

Marius Hammer bygde opp og ledet Norges største gullsmedverksted i tiårene rundt 1900. Ved sterk satsing på markedsføring og internasjonal lansering var han med på å gjøre norske emaljearbeider til en viktig eksportartikkel. I en gullalder for norsk kunsthåndverk leverte Hammers firma også mange arbeider som er blant hovedverkene i norsk gullsmedkunst.

Hammer var tredje generasjons gullsmed i den tradisjonsrike håndverksbyen Bergen. I farens verksted fikk han opplæring i et eldgammelt laugshåndverk, men hans ambisjoner var større enn å drive et lite verksted, slik faren og bestefaren hadde gjort. Ved studier i Hamburg og Berlin rundt 1870 fikk han innsikt i nye teknikker og produksjonsmetoder, og fra 1871 bygde han på få år opp sitt verksted til å bli det største i Bergen. Han fikk tidlig installert moderne hjelpemidler som gass og elektrisitet.

Verkstedet laget alle typer gullsmedvarer: oppsatser, kanner, kaffeserviser, bestikk, smykker og mye annet. Fra 1880-årene satset Hammer imidlertid på turistmarkedet og ble storprodusent av suvenirer og andre luksusartikler i filigran og emalje. Han bygde opp et nettverk av filialer på de kjente turiststedene på Vestlandet, og han leverte også store mengder varer til forretninger i utlandet, bl.a. London. Fra 1885 var Hammers firma hoffleverandør til prinsen av Wales, og noe senere ble den tyske keiser Wilhelm 2 en ivrig kunde. Hovedproduktet ble filigransarbeider med vindusemalje – glassmosaikk i alle regnbuens farger bygd opp på et skjørt nettverk av tynne, forgylte tråder. Små og store vikingskip i ulike prisklasser til turister, kjenger, teskjeer, smykker og mye annet ble produsert i rikt utvalg og store mengder. Omkring 1914 nådde firmaet toppen med ca. 130 ansatte.

Nøkkelen til Hammers suksess på turistmarkedet var en meget aktiv markedsføring, blant annet gjennom deltakelse i de store verdensutstillingene. Sammen med Kristiania-firmaene Tostrup og David-Andersen gjorde Hammer emaljevarer til en av de viktigste norske eksportartiklene.

Ved siden av suvenirproduksjonen hadde Hammer også en viktig produksjon av korpusarbeider, dvs. gjenstander som skåler, kanner og krus. Han satset i høy grad på prestisjearbeider for utstillingsformål og til storborgerskapet, og en rekke oppsatser og andre store korpusarbeider er av større kunstnerisk interesse enn suvenirproduksjonen. Hammer engasjerte fremragende designere, og gjennom rike år fra ca. 1900 frem til ca. 1920 laget firmaet arbeider som nå regnes som hovedverk i periodens gullsmedkunst.

Marius Hammer ble Bergens rikeste håndverker; han bodde på den elegante lystgården Christinegård i Sandviken og lot seg kjøre i vogn med tospann til forretningen i Strandgaten. Han bygde opp en stor samling antikviteter og handlet også med dette i sin forretning.

Med utbruddet av den første verdenskrig forsvant turistene, og etter krigen ble det trangere tider for den luksusproduksjonen som Hammer hadde satset på. Firmaet ble omdannet til aksjeselskap 1915, med eldstesønnen Torolf som direktør. Han døde imidlertid allerede 1920, og fra da av gikk det utforbakke med firmaet. Verken gamle Marius Hammer eller yngstesønnen Max, som overtok som leder, klarte å gjennomføre den radikale omleggingen som var nødvendig. Like etter at Marius Hammer døde 1927, ble firmaets eiendommer og størstedelen av maskinparken solgt, og restene av firmaet gikk konkurs 1930.

  • O. W. Fasting (red.): Bergens nærings- og forretningsliv i tekst og billeder, 1921, s. 376–377
  • Gullsmedkunst 1927, s. 13 og 29
  • Bergens gullsmedlaug i 400 år, Bergen 1968
  • A. B. Fossen: Gullsmedfaget i Bergen 1840–1940, manuskript, Bergen 1970
  • J.-L. Opstad: Norsk emaljekunst 1880–1914, mag.avh. UiO, 1978
  • d.s.: Norsk emalje – kunsthåndverk i verdenstoppen, 1994