Trolldomsdømt leilendingskone. Foreldrene er ukjente, faren het Rasmus. Gift med Peder Mogenssøn.

Marit Rasmusdatter Bjørdal ble anklaget for trolldomskunster, dømt som trollkvinne og senere halshugd.

Som leilendinger drev Marit Bjørdal og Peder Mogenssøn Svabruket, som lå under fjellgården Indre Bjørdal ikke så langt fra Sunnylven. Ekteparet ser ut til å ha klart seg rimelig godt som fjellbønder utover på 1600-tallet. Da Marit fikk trolldomsanklager over seg, mente hun at beskyldningene var løgn og bedrag satt ut i bygda på grunn av misunnelse og sjalusi. Mistanken om at Marit hadde overnaturlige evner oppstod etter en nabokrangel om bruksrett til enger og jordflekker.

I over 20 år, fra 1640-årene til hennes endelige dom i 1664, levde Marit i en aura av ondt folkesnakk. Slik sett er trolldomssaken mot henne lik mange andre tilsvarende saker i Norge. Bygdesnakk og rykter førte etter hvert til formell stevning for retten. I Marits tilfelle hevdet naboene at hun satte ondt på mennesker og dyr med døden til følge. Etter kraftig utskjelling og munnbruk opplevde hennes anklagere plutselig og uforklarlig sykdom. Sammen med plutselige ulykker ble slike hendelser satt i sammenheng med Marits trolldomskunster. Marit forsvarte seg som best hun kunne, ofte med høyrøstet skrål og spott, som bidrog til å styrke bygdefolkets mistanker mot henne.

Tilnavnet “Svamaska” tilsier at vi har å gjøre med en sterk kvinne som tok igjen når hun fikk naboene mot seg. Hennes oppførsel over lang tid førte til opphisset stemning blant naboene. Da hun kom for retten for annen gang 1663, var bygdefolket redd for at styresmaktene skulle la henne gå. Tidligere hadde rettsmyndighetene satt henne fri på grunn av manglende bevis. Før det ble avsagt endelig dom, fikk hun anledning til å bruke såkalt frikjennelsesed, som bestod i å finne elleve edskvinner som ville gå god for henne. Ingen ville gi henne godt skussmål, noe som betydde at hun ikke hadde naboenes tillit. Marit har uten tvil blitt oppfattet som en dårlig nabo full av hevngjerrighet og ond vilje. Under rettssaken bad hun til slutt Gud sende et tegn på hennes uskyld, og hevdet at mistankene mot henne var grunnløse. Det eneste hun tilstod, var at hun kunne sende ondt tilbake på den som først hadde sendt ut ondskapen – hun kunne “vende Vrede”, heter det i rettsreferatet (tingboken). Innrømmelsen tyder på at Marit kan ha praktisert som en slags heksedoktor.

28. mars 1664 fikk Marit dødsdom som heks, eller trollkvinne, som er datidens korrekte juridiske betegnelse på forbryteren. Hun ble først halshugd, og deretter ble kroppen brent på bål. Trolldomssaken mot Marit er en av 27 registrerte trolldomssaker fra Sunnmøre. I hele Norge kan vi dokumentere rundt 750 slike saker, der 1/4 av sakene endte med dødsdom. De fleste norske trolldomssaker, omtrent 80 %, ble ført mot kvinner. Hekseprosessenes tidsalder, det vil si 1500- og 1600-tallet, har da også vært betegnet som et lavpunkt i kvinnenes historie.

  • P. A. Lillebø: “Trollkjeringi Marit Rasmusdotter Bjørdal”, i Tidsskrift for Sunnmøre historiske Lag, nr. 1/1910
  • d.s.: Sunnylven og Geiranger, Volda 1972
  • H. E. Næss: Trolldomsprosessene i Norge på 1500–1600 tallet, 1981
  • A. Døssland: Fylkeshistorie for Møre og Romsdal, bd. 1, 1990
  • K. Alnæs: Under fremmed styre, bd. 2 av Historien om Norge, 1997