Faktaboks

Marie Føreid
Marie Rasmusdatter Føreid
Født
7. desember 1861, Holme (nå Mandal kommune), Vest-Agder
Død
18. november 1940, Søgne, Vest-Agder
Virke
Misjonær og diakonisse
Familie
Foreldre: Gårdbruker og kommunekasserer Rasmus Christensen (Øyslebø) Føreid (1816–1908) og Sigrid Olsdatter Fidje (1816–82). Ugift.
Marie Føreid
Marie Føreid
Av /NTB Scanpix ※.

Marie Føreid var en pioner i det norske misjons- og omsorgsarbeidet blant spedalske på Madagaskar i mer enn 30 år.

Hun ble født på gården Øyslebø i Mandalen i Vest-Agder. 1866 kjøpte faren gården Føreid i Søgne, og familien tok fra da av navn etter den. Foreldrene var aktive både i menighetsliv, kristelig lekmannsbevegelse og sosialt arbeid, og dette satte avgjort preg på hennes oppvekst. Ifølge Marie selv var det i forbindelse med konfirmasjonen i Søgne hovedkirke 1876 at hun avla et hemmelig løfte til Gud om “å tjene ham alene”.

Etter noen år som hushjelp, bl.a. hos en eldre bror og hos faren, ble Marie Føreid 1886 opptatt som elev ved Diakonisseanstalten på Lovisenberg i Kristiania. Som ledd i utdanningen arbeidet hun på Rikshospitalet 1887–89; høsten 1889 gjennomgikk hun det såkalte “store kursus” ved Lovisenberg og ble innviet til diakonisse 7. januar 1890. Omtrent samtidig sendte Det Norske Misjonsselskap ut kall til spedalskarbeidet på Madagaskar, og Marie Føreid meldte seg til tjeneste. Etter et opphold på Reknes spedalskhjem ved Molde reiste hun 1890 til Madagaskar.

I sine første 10 år på øya bestyrte hun misjonens store spedalskkoloni, Ambohipiantrana ('Barmhjertighetens by'), som huset mellom 800 og 900 spedalske. Kolonien bestod i virkeligheten av tre landsbyer, med en rekke ulike tjenestefunksjoner og en stor kirke som det samlende midtpunkt. I landsbyene søkte man å tilrettelegge for at de spedalske kunne leve sine liv mest mulig normalt, med hjem, familieliv og arbeid. I tillegg ble det drevet et eget barnehjem og en sykepleierskole. Etter et opphold i Norge og Frankrike 1901–02 fortsatte Føreid sin virksomhet som leder for et stadig voksende spedalskarbeid frem til 1912. Allerede 1904 talte kolonien i alt 131 bygninger.

I tillegg til at selve arbeidet for og med de syke var svært krevende, var dette også en turbulent periode rent politisk, med store endringer i de franske kolonimyndighetenes Madagaskar-politikk. Det var derfor en temmelig utslitt og nedbrutt Marie Føreid som kom hjem til Norge 1912, uten særlig håp om å reise ut igjen. Etter hjemkomsten hadde hun forskjellige tjenester i Det Norske Misjonsselskap, bl.a. som bestyrer for Misjonærhjemmet i Kristiania 1917–19.

1916 ble det – etter påtrykk fra franske myndigheter, som ønsket Antsirabe-området fritt for spedalske – besluttet at misjonens spedalskkoloni skulle flyttes til et nytt sted. Den nye kolonien fikk samme struktur som den gamle, og fikk navnet Mangarano. Marie Føreid ble kalt til bestyrer der, og fra 1920 var hun på plass i tjeneste igjen. Mangarano utviklet seg under hennes ledelse til en mønsterinstitusjon for spedalskpleie som vakte internasjonal oppsikt. Særlig var det at man satte spedalske i arbeid og verdsatte dem som produktive personer, et nyskapende element i samtidens oppfatning av spedalske mennesker. Ikke bare i Norge, men også i USA, ble det samlet inn betydelige beløp til virksomheten.

Marie Føreid ble tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull 1912 og var ridder av den franske Æreslegionen. Hennes tjenestetid på Madagaskar ble avsluttet 1925. Hun kom da tilbake til Norge og bodde i sin hjembygd Søgne til sin død 1940. Hun er gravlagt ved Søgne kirke.

Kilder og litteratur

  • A. Olsen: Biografi i NBL1, bd. 4, 1929
  • G. Nakkestad: En heltinne blant spedalske. Fra diakonisse Marie Føreids liv og tjeneste, Stavanger 1941
  • biografiske opplysninger i E. Danbolt: Det Norske Misjonsselskaps misjonærer, Stavanger 1946, s. 76–77, og i Norsk Misjonsleksikon, bd. 2, Stavanger 1967
  • F. Birkeli: “Madagaskar Innland”, i Det Norske Misjonsselskaps historie 1842–1942, bd. 4, Stavanger 1949
  • J. Sundby: Kvinner tar ansvar. Kvinner og misjon, 1987