Lærer, publisist, pressemann og politisk reformator. Foreldre: Kjøpman og riksbankdirektør David Thrane (1780–1832) og Helene (“Lena”) Sophie Bull (1780–1831). Gift 11.8.1841 i Lillehammer med Marie Josephine Buch (1820–62; se Josephine Thrane). Sønnesønn av Paul Thrane (1751–1830); brorsønn av Waldemar Thrane (1790–1828); svoger til Carl Roosen (1800–80).

Marcus Thrane ledet rundt 1850 den såkalte thranitterbevegelsen, den første politiske massebevegelsen i Norge. Han drog på agitasjonsreiser rundt om i landet, grunnla arbeiderforeninger og formidlet sitt sosialistiske grunnsyn og sine reformforslag gjennom en egen ukeavis, Arbeiderforeningernes Blad. Sammen med flere av de andre lederne ble Thrane arrestert 1851 og tilbrakte 7 år i fengsel. Etter at han slapp ut, livnærte han seg en tid som fotograf i Christiania, men emigrerte 1863 til USA og døde der.

Thrane ble født inn i en av Christianias velstående slekter. Farfaren Paul Thrane hadde i sin tid arbeidet seg opp til en fremtredende plass i byens trelastpatrisiat. Faren David hadde også et godt utgangspunkt i livet, men forretningsmessige spekulasjoner og et underslag på hele 95 000 spesidaler i Rigsbanken, hvor han var direktør og kasserer, brakte skam og fattigdom over familien. 1821 ble han fradømt sine stillinger av Høyesterett, men unngikk fengselsstraff da pengene ble betalt tilbake ved hjelp av bankens meddirektører og Paul Thrane.

Unge Marcus og hans søsken ble hjulpet av andre i slekten og venner av familien som satt godt i det. Etter at begge foreldrene døde 1831/32, begynte Marcus på Christiania Borgerskole, hvor han fikk friplass. Det samme fikk han senere på katedralskolen, men sluttet før examen artium og begynte som handelsbetjent hos grosserer Nicolai Andresen, der han trivdes dårlig.

Marcus Thrane ville ut i verden. 14. mai 1838 fikk han pass for å reise til Hamburg. Men han reiste lenger enn det. Til livets opphold skaffet han seg penger ved å spille og synge på sin vei; som flere andre i familien hadde Thrane en musikalsk og kunstnerisk begavelse. Imidlertid ble han arrestert i Frankrike som løsgjenger. Ved hjelp av det svensk-norske gesandtskapet i Paris ble han løslatt og sendt hjem til Norge. Thrane oppholdt seg et halvt års tid i utlandet; i tillegg til Tyskland, Sveits og Frankrike var han også en kort tur i Storbritannia. Mye tyder på at han på sin ferd fikk en viss innsikt i såkalt utopisk sosialisme og den engelske chartistbevegelsen. Særlig i Paris stod ulike varianter av utopisk sosialisme og kristenkommunisme sterkt, ikke minst i håndverkermiljøene. Mange håndverkssvenner vandret i sine fag og beveget seg i samme kretser som unge Thrane vanket.

Etter hjemkomsten tok Thrane examen artium som privatist 1840. Deretter begynte han å studere teologi ved universitetet i Christiania, men han tok aldri embetseksamen. Istedet livnærte han seg som privatlærer. 1841 flyttet han til Lillehammer, hvor han startet en privatskole. 9. juli annonserte han åpningen av et “Privatinstitut” for gutter og jenter sammen med sin kjæreste, “Jomfru Josephine Buch”, som var guvernante hos sognepresten i Fåberg. De kunne tilby dels elementærundervisning, dels undervisning på høyere nivå i latin, fransk, tysk, matematikk og musikk. Samme år giftet han seg med Josephine, som også underviste i finere kvinnesysler. På Lillehammer fikk de sine tre første barn.

Josephine og Marcus Thrane var lenge et populært lærerpar. De drev også søndagsskole for voksne, og de engasjerte seg i musikk- og teaterlivet i Lillehammer. I småbyens dramatiske selskap Lilla spilte de en hovedrolle. Men på en eller annen måte la de seg ut med det lokale borgerskapet. Konkurransen fra andre privatskoler ble også hard, og etter hvert mistet de elevgrunnlaget for sin privatskole. Mai 1846 forlot de Lillehammer.

Mye tyder på at Thrane ble kjent med husmannsproblemet i de årene han oppholdt seg på Lillehammer. I nabobygdene Fåberg og Ringsaker var det mange husmenn på små og dårlige plasser som ofte led nød. I et års tid etter Lillehammer drev Thrane privatskole i Åsgårdstrand. Deretter drev han privatskole ved Modum Blaafarveværk. Blaafarveværket var Norges største bedrift på dette tidspunkt og i alvorlig økonomisk krise. Thrane opplevde innskrenkningene her 1847–48 og at mange av arbeiderne fikk vansker med å livberge seg. Krisen hang sammen med internasjonale lavkonjunkturer. Samtidig sviktet jordbruket i Norge, hvor det fra før var rift om brødet som følge av sterkt befolkningspress.

1848 flyttet familien Thrane til Drammen, og på høsten ble han redaktør for Drammens Adresse. På dette tidspunkt var februarrevolusjonen i Frankrike et faktum. Sterkt inspirert av begivenhetene i Paris førte Thrane som redaktør en radikal penn. Det førte til at mange abonnenter falt fra, og Thrane fikk sparken.

27. desember 1848 stiftet Thrane sin første arbeiderforening i Drammen; det ble starten på det som i ettertid fikk navnet thranitterbevegelsen. Neste forening kom i Christiania (mars 1849), og 5. mai 1849 startet Thrane sin egen ukeavis, Arbeiderforeningernes Blad. Avisen ble bevegelsens viktigste agitasjonsskrift og vokste raskt; på det meste skal den ha hatt 6000 abonnenter og et opplag på 21 000. Selv drog Thrane også på agitasjonsturneer for å stifte nye foreninger, først til Sørlandet og deretter på Østlandet. Juli 1849 meldte hans avis om 24 foreninger og 2360 medlemmer.

Viktig for bevegelsens senere spredning og vekst var en petisjon til kongen, ført i pennen av juristen Paul Hjelm Hansen. De viktigste kravene i petisjonen var lavere toll – slik at særlig korn ble billigere, utvidet handelsfrihet på landet, bedring av husmennenes kår, tiltak mot brennevinsondet, et bedre skolevesen, et mer rettferdig rettsvesen (jury), alminnelig verneplikt og ikke minst alminnelig stemmerett for menn. Kravene kan sees som moderate; også bondeopposisjonen på Stortinget arbeidet for flere av de samme punktene. Selv regjeringsavisene var for en utvidelse av stemmeretten i stemningsbølgen etter februarrevolusjonen.

Bevegelsen fortsatte å vokse; mars 1850 meldes det om 133 foreninger med til sammen 11 554 medlemmer. Veksten gjorde det nødvendig å opprette en sentralbestyrelse i Christiania, ledet av Thrane selv. Det skjedde i april. Måneden etter var petisjonen underskrevet av 12 833 personer og ble overlevert til stattholder Severin Løvenskiold. Sommeren 1850 skal bevegelsen ha omfattet 273 foreninger og 20 854 medlemmer. Nå kom det også en rekke arbeiderforeninger i Trøndelag og enkelte på Vestlandet.

I slutten av juli 1850 arrangerte thranittene sitt første “Centralmøde” i Christiania. På dette tidspunkt kom Thrane i myndighetenes søkelys og ble forhørt av politiet. Det skjedde etter at han hadde deltatt i et protestmøte i forbindelse med utvisningen av den frisiske sosialistagitatoren Harro Harring. Dessuten ble Thrane anmeldt for gudsbespottelse i artikler i Arbeiderforeningernes Blad. For skriveriene ble han først dømt, men senere frikjent av Høyesterett.

12. november 1850 ble petisjonen avslått av kongen. Deretter fikk thranitterbevegelsens krav en mer sosialistisk profil, slik de ble formulert i Arbeiderforeningernes Blad. Thrane krevde nå at husmennene måtte få egen jord ved hjelp av lån i en statsbank. Penger skulle skaffes ved å ta av kongehusets apanasjer. Han erklærte videre at eiendomsretten ikke var hellig, i tråd med den franske anarkisten Pierre Proudhons syn, en teoretiker Thrane omtalte som “Vor Tids uten Tvil største Sjeni”. Han sluttet seg også til Proudhons tanker om kooperasjonssosialisme.

Ellers var Thrane ideologisk påvirket av ulike tenkere. Den tyske skreddersvennen Wilhelm Weitlings kristne kommunisme kan nevnes; Weitlings bok forelå på norsk. Thranes klassekamptenkning kan også minne om Marx. Tidligere mente historikerne at Thrane ikke kjente Marx, men en svensk versjon av Det kommunistiske manifest fra 1848 under tittelen Kommunismens Røst kan han ha lest. To agitatorer fra Kommunistforbundet i London, Heinrich Anders og Carl Daniel Forsell, virket dessuten i Norge 1847–48. Thranes sosialisme ligner marxismen også ved at vekten legges på det internasjonale, ikke det nasjonale. Sosialistenes politikk bør ene og alene være “en europæisk føderativ Republik”, skrev Thrane i januar 1850 til sin svenske kontakt, Fredrik Borg.

Fra høsten 1850 kom det enkelte steder i landet til uroligheter som thranittene fikk ansvaret for. Det startet for alvor i Romedal, hvor thranittene stoppet en tvangsauksjon. Deretter fulgte demonstrasjoner i Christiania februar 1851 og uroligheter i Levanger, hvor en thranittagitator ble befridd fra arresten.

I dagene 10.–17. juni 1851 holdt thranittene sitt andre landsmøte, på folkemunne kalt “Lilletinget”, i Christiania. Her ble det 12. juli fattet et vedtak om revolusjon som myndighetene brukte som påskudd til å kriminalisere bevegelsen. Det hjalp ikke at Thrane selv dagen etter fikk vedtaket omgjort. Thrane var nok i prinsippet for revolusjon, men ikke før alle muligheter til reformer gjennom lovveien var prøvd. En drøy måned senere fant den såkalte “hattemakerkrigen” sted på Hønefoss, hvor lokale thranitter anført av Halsten Knudsen støtte voldelig sammen med utkommanderte militære.

7. juli ble Thrane, hans rival som leder i bevegelsen, stud.jur. Theodor Abildgaard, og tre andre i sentralstyret arrestert. Sentralstyrets arkiver ble beslaglagt. Også Arbeiderforeningernes Blad ble stoppet, men kom i gang igjen under andre redaktører som nå kjempet om avisens kurs. Dette og sviktende abonnementstall skapte problemer for eieren Thrane. Mens han satt i fengsel, havnet kona og de fem barna på fattigkassa.

I tillegg til arrestasjonene av de sentrale thranittlederne fikk politi og lensmenn ordre om å sette opp lister over medlemmene av thranitterbevegelsen over hele landet og avhøre lokale ledere. Lister over medlemmene og petisjonunderskriverne ble sendt inn til Justisdepartementet (og er således bevart for ettertiden, nå i Riksarkivet). Ved kgl. resolusjon 28. august 1851 ble det nedsatt en undersøkelseskommisjon som også fikk domsmyndighet. Den avgav sin dom 10. april 1854. Thrane fikk 4 års straffarbeid; andre aktivister fikk strengere dommer. Til sammen rundt 200 personer ble dømt. I ettertid må saksgangen sees som et justismord. Ved høyesterettsdom 25. juni 1855 ble Thranes dom stadfestet, og han ble overført fra Tugthuset til det nye Botsfengslet. Etter 7 år i fangenskap ble han løslatt juli 1858 (på den tiden var det ikke fratrekk for varetektsfengsel).

Etter løslatelsen livnærte Thrane seg en tid som fotograf, etter å ha lært faget i Tyskland. Familien hadde det fortsatt vanskelig økonomisk. I tillegg kom at kona Josephine hadde pådratt seg tuberkulose. Hun var også utslitt etter å ha holdt Arbeiderforeningernes Blad i gang; hun var avisens redaktør fra juli 1855 frem til den endelig opphørte ved utgangen av 1856 og kan dermed regnes som norsk politisk presses første kvinnelige redaktør.

Josephine Thrane døde 1862 i familiens tarvelige hjem på Grønland i Christiania. Året etter utvandret Thrane og hans fire døtre til Amerika. Sønnen Arthur fulgte senere, etter først å ha tatt examen artium ved hjelp av familiens venner.

De første par år i USA bodde Thrane i New York. Invitert av norske sosialister og fritenkere flyttet han 1866 med familien til Chicago, hvor han fra mai det året gav ut ukeavisen Den Norske Amerikaner. Samtidig forsøkte han å organisere en forening under mottoet “Enighed gjør stærk”. Etter fire måneder gav han opp. Men 1869 startet han et nytt blad, Dagslyset, et filosofisk-religiøst månedsblad som hyllet fritenkeriet og sosialismen. Med visse avbrudd gikk det frem til 1878. Senere skrev Thrane også i sosialistbladet Den nye Tid (utgitt i Chicago 1878–85) og i andre aviser og blad. Som skribent så Thrane positivt på Pariserkommunen i 1870; han var opptatt av Thomas Paines demokratiske visjoner og førte Den Skandinaviske Fremskridtforening i Chicago, senere kalt Fritænkerforeningen, inn i den skandinaviske avdelingen av Den sosialistiske Internasjonale 1871.

I sine år i USA bevarte Thrane sitt politiske grunnsyn. Han forsøkte å bygge opp en massebevegelse også her, men mislyktes. Mesteparten av sin tid som avismann og foredragsholder brukte han i polemikk mot det norskamerikanske ortodokse presteskapet (Den norske Synode).

Nevnes må også at Thrane ledet et norsk teater i Chicago. I den forbindelse skrev han musikk og skuespill, og hans barn og svigerbarn var aktive som skuespillere. Syngespillet Gjæst Baardsen ble oppført 1867, og likeledes stykket Folkets Røst. 1886 kom skuespillet Sammensværgelsen, etter justismordet mot lederne av de såkalte Haymarket-opptøyene; Thrane kjente personlig en av lederne som ble hengt. Et utvalg av skuespillene er oversatt til engelsk (2004).

Marcus Thrane besøkte Norge 1883 og holdt foredrag om Amerikas Lys- og Skyggesider i både Kristiania og andre byer. Men ellers var oppholdet i Norge en skuffelse for ham, ikke minst fordi Kristiania Arbeidersamfund nektet ham lokale. Tilbake i USA igjen bosatte han seg hos sin sønn Arthur, som nå var lege i Eau Claire, Wisconsin. Her døde Thrane 1890, 72 år gammel. 1949 ble hans jordiske levninger hentet i Eau Claire og gravlagt i Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo. Historikeren Halvdan Koht, som gjennom sin forskning har stor ære for at Thrane har fått en fremtredende plass i norsk historie, holdt minnetalen.

Thranitterbevegelsen, som Marcus Thrane var opphavsmann til, ble den første politiske massebevegelsen i Norge med trekk av et moderne politisk parti: en sentralledelse, en partiavis som bandt medlemmene sammen, et nettverk av lokalforeninger (på det meste ca. 400 foreninger med 25 000–30 000 medlemmer) og et landsmøte som øverste organ. Etter eldre oppfatninger bestod medlemsmassen av proletariatet i Norge, i første rekke av fattige husmenn (jf. Kohts syn). Men senere undersøkelser har også vist at grupper i mellomsjiktet som jevne gårdbrukere, håndverkere og andre deltok i bevegelsen. Mer treffende enn å kalle det en proletarbevegelse er nok betegnelsen folkebevegelse. Thranitterbevegelsen er også bemerkelsesverdig sett i et europeisk perspektiv. Mens februarrevolusjonen i Frankrike og ellers i Europa skapte bybevegelser, skiller thranitterbevegelsen seg ut ved at den største oppslutningen kom på landsbygda.

  • Se også verkliste i NFL, bd. 5, 1901, s. 743–746

    Et utvalg

  • Vaaren, dikt, i Lillehammer Tilskuer nr. 37/1846
  • Om Schleswig og Danmark – Norges Deeltagelse i Krigen (under pseud. “En Stemme fra Landet”), i Mgbl. nr. 134 Tillæg/1848
  • red. og utg. Arbeider-Foreningernes Blad, mai 1849–juni 1851 (red. til årsskiftet 1850/51) og red. mars 1854–juni 1855
  • Den norske Landsoldat, i P. W. Bergh (utg.): Arbeiderforeningernes Sangbog, 1850, s. 3–5
  • Rundskrivelse til sidste Arbeider-Centralmødes Repræsentanter i Særdeleshed og til Arbeider-Foreningerne i Almindelighed, mars 1852 (først trykt i Mgbl. nr. 71/1852)
  • Gjæst Baardsen, national Syngespil i 2 Akter (under pseud. M. Moeller), utrykt, oppført Chicago 1867
  • red. Dagslyset. Filosofisk-religiøst Maanedsblad, Chicago, april 1869–september 1871
  • Wisconsin-Biblen. (Den nye Oversættelse) af Profeten Tubalcain, satire i bibelsk stil, (anonymt) Chicago 1881 (7. opplag 1894)
  • Autobiographical reminiscenses, overs. av Thranes datter Vasilia Thrane Struck (1917), Minneapolis 1955
  • An American Servant Girl and Other Norwegian-American Plays by Marcus Thrane, overs. av T. Leiren, Northfield 2004

    Etterlatte papirer

  • Manuskripter til en rekke av Thranes skuespill, en del brev og hans selvbiografi frem til 1863 (overs. til engelsk av Thranes datter; se ovenfor, avsnittet Verker) finnes i Håndskriftsamlingen, NBO
  • NFL, bd. 5, 1901
  • O. A. Øverland: Thraniterbevægelsen, 1903
  • J. Friis: Marcus Thrane, 1917
  • H. Koht: Marcus Thrane, til hundreaarsdagen 14. oktober 1917, 1917
  • O. Bjørklund: Marcus Thrane. En stridsmann for menneskerett og fri tanke, 1951 (rev. utg. Marcus Thrane. Sosialistleder i et u-land, 1970)
  • B. A. Nissen: biografi i NBL1, bd. 16, 1969
  • B. Steiro: Marcus Thranes politiske agitasjon 1849–1855, h.oppg. UiO 1972, Melhus 1974
  • T. Pryser (red.): Thranerørsla i norske bygder, 1977
  • d.s: “Thranittbevegelsen i Norge 1850–51”, i Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie nr. 2/1980
  • T. I. Leiren: Marcus Thrane. A Norwegian Radical in America, Northfield (Minnesota) 1987
  • J. M. Jonassen: Arbeiderlederen Marcus Thrane som teatermann og dramatiker. Teaterhistorisk plassering av Marcus Thranes skuespill og teaterdrift i Amerika, sett i lys av hans livshistorie og hans åndelige og politiske samtid, h.oppg. UiT, 1988
  • T. Pryser: “The Thranite Movement in Norway 1849–1851”, i Scandinavian Journal of History, bd. 18 nr. 3, 1993

    Fotografiske portretter

  • Dobbeltportrett (sm.m. Josephine Thrane) av ukjent fotograf, ca. 1850; AAB
  • Portrett (halvfigur) av L. Schmidt, Chicago, trolig midten av 1870-årene; NBO