Filosof. Foreldre: Sogneprest Peder Monrad (1781–1850) og Severine Elisabeth Ambroe (1787–1848). Gift 28.10.1844 med Julie Smith (4.7.1817–26.8.1899), datter av kjøpmann Just Gude-Smith (1790–1820) og Marte Beate Riis (1795–1866). Farfar til Cally Monrad (1879–1950); oldefar (farmors far og morfars far) til Gutorm Gjessing (1906–79; grandnevø (brorsønns sønn) av Søren Monrad (1744–98; se NBL1,bd. 9); svoger til Just Gude-Smith (1820–1903; se NBL1,bd. 5).

Marcus Monrad var en sentral skikkelse i norsk filosofi på 1800-tallet; ikke bare i kraft av sin omfattende faglige produksjon, men også fordi han satt som professor i nesten 50 år og dermed kom til å prege filosofiundervisningen sterkere enn noen annen.

Monrad vokste opp i Mo (nå Tokke) i Telemark, der faren var sogneprest. Han hadde huslærer et par år før han ble student fra latinskolen i Skien 1834. Året etter tok han examen philosophicum med beste karakter og 1840 teologisk embetseksamen med innstilling. 1842–44 studerte han ved flere utenlandske universiteter, hvor særlig et opphold i Berlin fikk betydning for hans filosofiske standpunkter. Etter en kort tid som lærer ved Hartvig Nissens skole overtok han 1845 Georg Sverdrups stilling i filosofi ved universitetet, frem til 1850 riktignok bare som lektor.

I årene 1849–51 utgav Monrad tre små lærebøker til examen philosophicum. Disse skulle få en unik betydning i norsk sakprosas historie, ikke bare fordi de gjorde forelesningene til noe mer enn rene diktater, men også fordi de var i bruk gjennom resten av 1800-tallet. Tanken var at examen philosophicum ikke bare skulle gi studentene teoretiske kunnskaper, men at den kommende samfunnselite gjennom den skulle få sin grunnleggende moralske dannelse, basert på en forståelse av at dens fremtid var et virke i en høyere idés tjeneste og at embetsstanden utgjorde selve drivkraften i den fornuftige stat. Disse synspunkter var på ingen måte nye med Monrad, men han uttrykte dem eksplisitt og viste den enkelte student at han hadde en rolle å spille innenfor en større sammenheng.

Ved siden av sin virksomhet som universitetslærer var Monrad en flittig skribent og anmelder i Morgenbladet. Her roste han bl.a. Ibsens og Bjørnsons tidlige verker, men ble langt mer reservert etter hvert som disse kom til å problematisere den etablerte samfunnsmoral. Monrads personlige favoritt forble poeten og dramatikeren Andreas Munch, som forsvarer for den borgerlige familie og de bestående verdier. Fra 1870-årene av fikk hans artikler en skarpere og mer politisk tone, og som anmelder stilte han seg avvisende til de nye kulturelle strømninger som i litteraturhistorien har fått betegnelsen “det moderne gjennombrudd”.

Fra konservativt hold ble Monrad ansett som en forsvarer av den klassiske dannelse og embetsstatens verdier mot de nye, samfunnsoppløsende krefter. Liberale kretser betraktet ham derimot som et spøkelse fra fortiden og en alvorlig hindring for nye tanker omkring vitenskap og moral. I litteraturen er han foreviget i Garborgs ironiske portrett i Bondestundentar og i Kiellands lite sympatiske fremstilling i Professoren.

1880-årenes politiske krise markerte slutten på Monrads fornuftige stat. “Vort politiske Uføre er til at græde Blod over,” skrev han i forkant av riksrettssaken 1884. Han rettet en skarp advarsel mot Stortingets forsøk på å rane til seg uberettiget politisk makt og mente at ingen burde bli forbauset om den utøvende makt nå tok saken i egne hender. Dagbladet skrev at Monrad nå hadde oppfordret til statskupp, mens Monrad svarte med et injuriesøksmål; avisen tapte saken og unnlot å anke med den begrunnelse at den aldrende filosofiprofessor var en isolert person uten venner og reell inflytelse.

For den liberale presse var Monrad også et symbol på alt som var galt ved universitetet. Mot de gjentatte anklager om at universitetet hindret vitenskapens frie utfoldelse fremholdt han at universitetet ikke bare var en vitenskapelig institusjon, men også hadde en viktig pedagogisk funksjon og dermed også viktige moralske forpliktelser: “Kathedret har saaledes endnu en Rest af Autoritet og altsaa det dermed forbundne Ansvar og den deraf betingede Indskrænkning.” Han benektet ikke at universitetet også hadde en viktig oppgave i mer vitenskapelig forstand. Enhver ny teori burde drøftes av personer som hadde den nødvendige kompetanse, ikke bare med henblikk på teoriens verdi, men også dens begrensninger. Om sine egne filosofiske verker uttalte han at det ikke var hans hensikt å fremstille noe nytt, men å stille seg til tjeneste for de høyere ideer. De store og avgjørende filosofiske sannheter var nå kjent og filosofien i en viss forstand avsluttet. Nå måtte man benytte de filosofiske teorier i analyse og kritikk av rådende kulturelle og samfunnsmessige forhold.

Marcus Monrad forble en kompromissløs forsvarer av en kultur og et verdisystem som ennå for en kort stund skulle prege universitetets selvforståelse. Ved hans bisettelse fra universitetet deltok kongen og kronprinsen, men kort etter hans død inndrog Stortinget hans professorat, med den begrunnelse at man ikke ville opprettholde en stilling i et fag som hadde bidratt til å legitimere et utdatert politisk system og dessuten holdt nye vitenskapelige meninger borte fra universitetet.

  • Bibliografi i NFL,bd. 4, 1896
  • Philosophisk propædeutik. Grundrids til Brug ved Forelæsninger, 1849
  • Psychologie. Grundrids til Brug ved Forelæsninger, 1850
  • Ethik. Grundrids til Brug ved Forelæsninger, 1851

    Ikke-publisert materiale

  • Etterlatte manuskripter og brev i Håndskriftsamlingen, NBO
  • korrespondanse mellom Monrad og Johan Jacob Borelius i Lund universitetsbibliotek, Sverige
  • brev, bl.a. til Harald Høffding, i Det Kongelige Bibliotek, København
  • Brev fra Monrad til J. J. Borelius, 7.9.1882, 30.12.1883 og 11.12. 1897
  • M. J. Monrad: “Professor Lochmanns Tale ved Universitetsfesten”, i Mgbl.,nr. 295a/1874
  • NFL,bd. 4, 1896
  • H. O. Christophersen: biografi i NBL1,bd. 9, 1940
  • d.s.: Marcus Jacob Monrad,1959
  • A. Linneberg: Norsk litteraturkritikks historie,bd. 2, 1992
  • R. Slagstad: De nasjonale strateger,1998

    Kunstneriske portretter

  • Tegning (som Fanden i eventyret “Gutten og Fanden”) av Otto Sinding, antakelig 1878–79; gjengitt bl.a. i Asbjørnsen og Moe: Samlede eventyr,1940
  • Byste (bronse) av Christen Daae Magelssen, utstilt 1881
  • Maleri (brystbilde) av Peter Nicolai Arbo, 1886; NBO; gjengitt i Christophersen 1959 (se ovenfor, avsnittet Kilder)
  • Portrettmedalje (bronse) av Brynjulf Bergslien, 1890; UiO Myntkabinettet
  • Byste (gips) av Brynjulf Bergslien, u.å.; NG
  • En rekke karikaturer i vittighetsbladet Vikingen

    Fotografiske portretter

  • Fotografi av H. Ingeberg; NBO; gjengitt i E. Beyer og M. Moi: Norsk litteraturkritikks historie, bd. 1, 1990, s. 219
  • Fotografi; gjengitt i H. Fosli: Kristianiabohemen,1994, s. 219
  • Visittkort med portrett av Claus Knudsen; NBO; gjengitt bl.a. i B. Stenseth: Eilert Sundt,2000, s. 59
  • Visittkort med portretter av L. Szagini, Fr. Klem og Claus Knudsen; NBO