Faktaboks

Marcus Gjøe Rosenkrantz
Født
25. januar 1762, Randesund (nå Kristiansand), Vest-Agder
Død
11. mai 1838, Christiania
Virke
Godseier, trelasthandler, embetsmann og politiker
Familie
Foreldre: Major Otto Christian Rosenkrantz (1727–85) og Karen Johanne Rønning (1719–79). Gift 1) 19.2.1791 med Amalia Tugendreich Barner (21.5.1768–18.7.1792), datter av generalmajor Helmuth Gotthard Barner (1714–75) og Henriette Margrethe Lente-Adeler (1731–86); 2) 21.6.1796 med Maren Juel (1749–1815). Sønnesønns sønnesønns sønnesønns sønn av Otte Holgersen Rosenkrantz (ca. 1488–1525; se NBL1, bd. 11); bror av Niels Rosenkrantz(1757–1824).

Marcus Gjøe Rosenkrantz var statsråd, godseier, amtmann og stortingsmann. Han var en yngre bror av Frederik 6s utenriksminister Niels Rosenkrantz og giftet seg rikt til store eiendommer. Han deltok på stormannsmøtet på Eidsvoll 1814 og var deretter regjeringsråd og statsråd til 1815.

Rosenkrantz nedstammet fra en av Danmarks mest fornemme adelsfamilier, men hans egen slektsgren var blitt utarmet og akterutseilt. Faren, major Otto Christian Rosenkrantz, var helt uten formue. Han var derfor ikke i stand til å sørge for sønnenes utdannelse, men slektninger hjalp dem inn på den militære skole i Christiania. Etter ett års skolegang ble imidlertid Marcus 1777 erklært uskikket til militærtjeneste på grunn av svakt syn. En faster kostet da på ham juridisk utdannelse i Danmark, der han avla avsluttende eksamen 1784. Samme år vendte han tilbake til Christiania, der han kom inn ved Overhoffretten, fra 1787 som assessor (dommer).

Utsiktene til en karriere i embetsstanden hadde tydeligvis ingen tiltrekning på Marcus Rosenkrantz, for da han fikk en arv etter en fjern slektning, tok han avskjed 1790. Pengene brukte han til å kjøpe herregården Lerbæk ved Frederikshavn på Jylland. Han flyttet dit og giftet seg 1791 med den danskfødte Amalia Tugendreich Barner. Hun døde året etter i barselseng. Kort etter solgte han eiendommen til bøndene på gården og bosatte seg i Christiania, der han 1794 ble utnevnt til magistratspresident.

1796 giftet han seg med den 13 år eldre Maren Juel, Norges rikeste enke, som gjennom to tidligere ekteskap var blitt sittende med betydelige eiendommer, bl.a. Stubljan og Hvitebjørnbruket i Aker og Borregård og Hafslund i Smålenene. Hun var en myndig dame som valgte ektemenn etter eget hode. I sin enkestand styrte hun sine eiendommer og sin enorme formue med stor dyktighet. Hun var også en sentral skikkelse i Christiania-patrisiatet og interessert i teater, der hun spilte i roller som ofte var skrevet spesielt for henne.

Rosenkrantz tok 1797 avskjed som magistratspresident. Ekteparet bosatte seg på Hafslund, der han gikk helt og fullt inn for å styre fruens forretninger og eiendommer. Han ble nå etter hvert en av landets største sagbrukseiere og trelasteksportører. 1804 ble han utnevnt til amtmann i Smålenene, samme år ble han også kammerherre, og da krigsårene kom, spilte han en betydelig politisk rolle. Han var vel ansett, rettsindig, pliktoppfyllende, samvittighetsfull og til det ytterste lojal. Hans fedrelandssinn og offervilje kom bl.a. til uttrykk i hans engasjement for å opprette et eget norsk universitet, der han tegnet seg for et betydelig pengebidrag.

Da regjeringskommisjonen for Norge ble opprettet 1807, kom Rosenkrantz med som dens fjerde medlem og kom til å innta en sentral posisjon. Kommisjonen ble oppløst 1810, og samme år ble Rosenkrantz utnevnt til stiftamtmann i Akershus. Han var også medlem av Overkriminalretten og ble, etter at han hadde gått av som stiftamtmann, direktør for Riksbankens norske avdeling da den ble opprettet 1813.

Rosenkrantz var blant de 21 personer av “den høyeste rangklasse” som var innbudt til stormannsmøtet på Eidsvoll 16. februar 1814. Her talte han mot prins Christian Frederiks arverett til Norge, fordi han mente at det kunne brukes som argument for å godta at Norge ble avstått til Sverige. Mars samme år ble Rosenkrantz utnevnt til regjeringsråd, og fra juni kom han med i statsrådet som formann og med særlig ansvar for kirke- og undervisningsvesenet. 1827 ble han tilbudt stillingen som statsminister, men avslo. Rosenkrantz var ridder av den svenske Serafimerordenen, hadde storkors av Dannebrogordenen og var kommandør av den svenske Nordstjärneorden.

Etter hustruens død 1815 ble Rosenkrantz' økonomiske stilling vesentlig forverret. Den lavkonjunktur som fulgte etter napoleonskrigene, gjorde ikke situasjonen bedre. I en prosess som strakte seg helt inn i 1830-årene ble det gamle trelastpatrisiatet så godt som utradert. Rosenkrantz måtte se at både Borregård og Hafslund ble solgt.

1825 bosatte Rosenkrantz seg i Fredrikshald (Halden). Hit fikk han etter brorens død overført det store familiearkivet som hadde vært oppbevart på Rosenholm i Danmark siden 1600-tallet. 1826 brøt det ut en katastrofal bybrann i Fredrikshald, og både arkivet og det store privatbiblioteket til Rosenkrantz ble flammenes rov. Brennende papirer fra arkivet ble ført med vinden over elven og antente kirketårnet, slik at brannen spredte seg til byens sørside. Helt inne ved Kornsjø, 32 km sørøst for byen, fant man siden halvbrente ark med Rosenkrantz' navn.

Marcus Gjøe Rosenkrantz døde i en leilighet i Christiania 1838, 76 år gammel. Han som hadde vært en av Norges rikeste menn, måtte på sine gamle dager søke om statspensjon.

Kilder og litteratur

  • Lindstøl, bd. 1, 1914
  • O. Forstrøm: Fredrikshald i 250 aar, bd. 2, Fredrikshald 1915
  • H. Koht: biografi i NBL1, bd. 11, 1952
  • CNH, bd. 9 og 10, 1978
  • S. G. Eliassen: Herregårder i Østfold, Rakkestad 1997

Portretter m.m.

  • Maleri av C. A. Lorentzen, ca. 1800; gjengitt i CNH, bd. 9, 1978, s. 344
  • Tegning (skulderbilde) av J. F. Rosenvinge, 1824; p.e.; gjengitt i Eidsvold 1814, 1914, s. 125