Skipsreder og seilsportsmann. Foreldre: Brukseier, senere verkseier og grosserer Einar Konow (1859–1946) og Dagny Clasen (1864–1900). Gift 1) 1913 med Else Nana Grove (f. 23.11.1891), datter av kommandør og kammerherre Peter Andreas Grove, København (1856–1939) og Caroline Louise Frederikke Anette Ewald (f. 1869), ekteskapet oppløst; 2) 1935 med Iselin Danelius (9.2.1915–16.3.1939), datter av lege Bertram Danelius (1886–1941) og Gunvor Arneberg (f. 1894); 3) 1943 med Olga Krosta Rapoport (1913–19.11.2002). Sønnesønns sønn av Wollert Konow (1779–1839); fillenevø (fetters sønn) av Wollert Konow (S.B.) (1845–1924) og Wollert Konow (H.) (1847–1932); tremenning av Carl Konow (1863–1923), Fredrik Ludvig Konow (1864–1953) og Sten Konow (1867–1948).

Magnus Konow var forretningsmann og hvalfangstreder. Han var også aktiv deltaker i flere idrettsgrener og ble blant annet beste kombinerthopper i Holmenkollen 1908. Men det var som seiler han vant internasjonal berømmelse.

Faren, Einar Konow, som hadde så vel jordbruksutdannelse som handelsutdannelse, drev i noen år Melsom hovedgård i Stokke, hvor Magnus ble født, deretter Sem gård i Borre, før han overtok Jordal teglverk på Vålerenga i Kristiania.

Magnus Konow tok examen artium 1905 og deretter Otto Treiders handelsskole. For hans videre utdannelse ble det staket ut en kurs han ikke kom til å følge. Den førte ham til Skotfos Bruk i Skien, hvor han oppholdt seg i to år for å lære papirproduksjon, noe han så vidt vites aldri senere kom til å befatte seg med. Derimot drev han i to og et halvt år importforretning i Buenos Aires sammen med to jevnaldrende venner, og 1915 startet han import- og eksportforretning i Kristiania med filial i New York.

I Antarktis hadde britene fra 1908 annektert store deler av landområdet og begynte å gi konsesjon og kreve avgift for å drive hvalfangst. Resultatet ble at nordmennene satset på pelagisk fangst fra hvalbåter og med flytende kokerier utenfor britisk territorialfarvann. Først ut var det nyetablerte fangstselskapet A/S Rosshavet, som fra 1923 sikret seg lisens for 21 års fangst i Rosshavet. Initiativet til etableringen var tatt av hvalfangstpioneren C. A. Larsen i samarbeid med Magnus Konow. Konow kom i en årrekke til å virke som selskapets disponent, og i en av de første sesongene var han selv med ned i isen. Han bemannet fra tid til annen harpunkanonen, og det sies han skjøt seks stykker – et godt resultat for en mann fra administrasjonen. A/S Rosshavet ble et av de store hvalfangstselskapene helt frem til 1965. I 1930-årene var Konow også direktør i Viking Whaling og disponent i skipsaksjeselskapene Abu og Apache. Under den annen verdenskrig oppholdt han seg i USA og ble amerikansk statsborger.

I jubileumsboken for studentene fra 1905 skrev Konow: “I min fritid har jeg drevet sport, som skiløpning, roning og seiling og i det hele tatt forsøkt så godt det lar sig gjøre å dele min tid mellem det nyttige og det behagelige.” Høydepunktet i skikarrieren var Damenes pokal i kombinert i Holmenkollen 1908. I roing var han særlig aktiv i Buenos Aires, og her var han neppe blant de anonyme. På et stevne der deltok han i singlesculler, toer, firer og åtter på samme dag og fikk førsteplass i alt unntatt åtteren.

Det var likevel seiling som var hovedidretten. Faren hadde vært svært aktiv seiler omkring 1900, og den unge Magnus Konow fulgte opp. Han fikk raskt en plass i toppen og befant seg der i mer enn 40 år. Han deltok i de olympiske leker seks ganger. I London-lekene 1908 debuterte han med en fjerdeplass som mannskap på 8-meteren Fram. I Stockholm fire år senere var han mannskap ombord på Alfred Larsens 12-meter Magda IX og fikk gull. I Oostende 1920 hadde han avansert til rormann og seilte 8-meteren Sildra inn til en ny gullmedalje. Det ble derimot ingen plassering i Amsterdam 1928; han var rormann på 8-meteren Noreg og seilte riggen over bord to ganger. Seilasene under OL i Berlin 1936 foregikk i Kiel. Her stilte han med 6-meteren Lully II og hadde tatt gull hvis beregningsmåten fra lekene i Amsterdam var blitt fulgt. Men med nye regler ble det sølv. 61 år gammel avsluttet Konow sin OL-karriere med en fjerdeplass i Torquay 1948. Der var han rormann i sin egen 6-meter Apache.

Konow vant også Gullpokalen fem ganger og Entonnerpokalen fire. Dette var tidens gjeveste internasjonale trofeer i seiling, og deltakerne representerte sitt land på grunnlag av forutgående uttagningsseilaser. Den siste Entonnerpokalen vant Konow 1957, i en alder av 70 år, men da som amerikansk statsborger.

Magnus Konow var student da han ble medlem av Kongelig Norsk Seilforening (KNS) 1907, og han var senere styremedlem i to perioder og viseformann 1937–40. Som takk for fortjenstfullt virke for seilsporten ble han innbudt medlem 1956.

1913 introduserte Johan Anker bermudariggen, og Magnus Konow finansierte eksperimentet ved å bestille 6-meteren Mosquito, landets første båt med den nye riggen. 1936 var han fødselshjelper for Bjarne Aas' store seilbåtsuksess på det amerikanske markedet, IOD-klassen (International One Design).

Magnus Konow fikk sitt første seiersskudd på Hankø 1903, etter sigende gikk det tvers gjennom storseilet. Dette slo på en måte an tonen for det videre seilerliv. Det hersket alltid litt ekstra spenning og dramatikk i regattaer der Konow deltok. Både konkurrenter og mannskap måtte finne seg i det meste. “Han er som en tiger i seilbåten, men snill som et lam på land,” ble det sagt. Etterkrigstidens Hankø så ham heller aldri seile i annet enn blå dress, hvit skjorte og slips.

Selv om Magnus Konow var skilt fra sin første kone da han giftet seg med Iselin Danelius fra Trondheim, ble det likevel snakk; hun var 27 år yngre enn ham. Imidlertid ble ekteskapet kort, hun døde brått allerede 1939. Heller ikke ekteskap nummer tre med østerrikske Olga Rapoport 1943 gikk upåaktet hen. Hun var også ung, men verdensvant og fetert. De møttes i USA, hvor ekteparet kom til å tilbringe det meste av sin tid, og hvor hun, etter eget utsagn, slo seg opp som verdens første kvinnelige skipsreder og ble kjent i norsk presse under navnet “Tank-Olga”.

  • HEH, flere utg.
  • Stud. 1905, 1930
  • K. Anker Olsen: Seilas og Samfunn, 1958
  • J. N. Tønnessen: Den moderne hvalfangsts historie, bd. 3, Sandefjord 1969
  • K. Heje: Kgl. Norsk Seilforening 1883–1983, 1983
  • artikler i Dagbl. 29.11.1993 og 22.6.1996
  • artikler i tidsskriftet Seilas og KNS' årbøker
  • Biografisk utklippsarkiv, NBO
  • opplysninger fra Finn Blix, Ingerid Krohg og Knut Røsholm, Oslo